-Spille i Harstad er fortsatt veldig spesielt. Det var her alt startet, oppveksten, mange venner, de første kjærestene. Her jeg hadde mine første fremføringer av sangene mine. Det å spille her i byen er både best og verst.
– Spenningsnivået i kroppen er høyere enn vanlig, man vet det sitter både venner og familie i salen.
Sterk opplevelse
I oktober 2016 sto KM Myrland for første gang på scenen i byens storstue, med sitt eget band, og med konsert i eget navn. Et godt besøkt kulturhus tok varmt imot han, og dette var en opplevelse som har satt dype spor i han.
– Jeg har sjelden hatt et slikt spenningsnivå, og vært så nervøs før jeg skulle på scenen noen gang. Mottakelsen jeg fikk når jeg kom inn på scenen varmer meg fortsatt. Det var en stor opplevelse. Når ei lita frøken på syv år etterpå fortalte meg at hun var så glad i sangen «Vakkervenn», ja da varmet det.
Hjemlengsel
KM Myrland savner fortsatt Harstad. Han har mange gode venner her, slekt, og enda flere minner.
– Ofte når man blir sittende og lar tankene fare, streifer man innom Harstad, folkene, og steder i byen. På en varm sommer dag å kunne spasere opp til Grunnvannet for å ta seg et bad. Hjembyen vil nok alltid ha en stor plass i livet mitt.
Åpnet alle dører
KM Myrlands platekarriere begynte med albumet «Isbål» i 1976, men han hadde aldri drømt om hva den skulle bety for livet hans.
-Det var en rar følelse og plutselig sitte med plata i hånden. Jeg følte at jeg hadde mistet noe, eller gitt bort noe av meg selv. Personlige tekster om mitt liv var plutselig blitt tilgjengelig for alle.
I starten følte han det flaut å høre seg selv på radioen, og han minnes spesielt en episode.
-Jeg satt på et venteværelse på Harstad sykehus, litt i egne tanker, da en av mine sanger plutselig kom på radioen, som sto lavt på i bakgrunnen. Så meg rundt og fikk følelsen av at alles øyne i rommet var rettet mot meg. Det endte med at jeg reiste meg og forsvant, det ble ikke noen legetime den dagen, forteller han.
Musikken er alt
-Musikken har vært min beste terapi i livet. Jeg levde lenge i ei mørk boble som jeg kom ut av ved hjelp av musikken og tekstene.
Selv om helsa skranter litt, og han har kols, er det lite aktuelt å kutte ut musikken.
-Tanken på å slutte har vært der, men aldri fått noen grobunn. Musikken har gitt meg det livet jeg har i dag. Ikke minst muligheten til å kunne bruke tid på det jeg elsker aller mest, nemlig å spille.
– Så lenge publikum vil ha meg skal jeg være der, lover han.
Trygg på omgivelsene
I dag har han et velfungerende apparat rundt seg. Et band med dyktige musikere, «Guffen» som ordner alt det praktiske, og han er fortsatt etterspurt som artist.
-Det er en sann fornøyelse i dag med mange godt skolerte musikere rundt meg. Folk som kan sin musikkteori, og som tar tingene fort. Musikere som hele tiden forstår hvor jeg vil, men som samtidig er konstruktive og kommer med egne ideer.
Komaland
«Komaland» er vel den sterkeste, og mest personlige låten hans, sånn rent innholdsmessig. En sang som begynte å kverne i hodet hans allerede på slutten av 70-tallet, men som ikke ble ferdig og innspilt før i 2016.
-Jeg hadde tenkt på å lage denne helt siden syttitallet, men ett eller annet har holdt meg igjen. Kanskje det blir for sterkt, kjenne på smerten. Fæle opplevelser. På en måte gjenoppleve alt det vonde, forteller han.
Sangen handler i korthet om da han våknet fra koma etter en eksplosjonsulykke til sjøs. Husket lite. Forsto ikke norsk lengre. Det forløsende var når han fikk brev fra sin mor, med hennes skrift og ordene på norsk. Da kom språket tilbake.
-Første gang jeg fremførte denne, var på konserten i storsalen, og jeg var på et vis livredd når bandet startet på den. Men følelsen når sangen tonet ut, og applausen kom var ufattelig. En aksept som virkelig varmet, og en million tanker og følelser for gjennom hodet mitt. Etter den første gangen har det blitt lettere å fremføre den, men det er fortsatt følelsesmessig tøft.
Han legger til at «Komaland» ikke blir spilt på puber og festivaler, den hører kun hjemme i rent konsertformat.
Vellykket festival
Den femte utgaven av Hinnøyfestivalen gikk av stabelen i helga.
Eksperimentet med å arrangere i samarbeid med utestedet Nordlændingen, og på deres uteområde, må sies å være vellykket.
Det ble mye mer intimt og trivelig, enn det var i teltet på kaia tidligere år. Publikum kunne dessuten stikke inn i puben, om det ble for mye lyd ute. I tillegg var både lydnivået, og ikke minst kvaliteten på lyden meget bra. Med i underkant av 500 betalende inne på området over to dager, vites det ikke hvordan økonomien i det hele blir.
Det var mye og svært variert musikk som ble levert fra scenen, kanskje for variert. Og i verste fall såpass variert at det har skremt vekk den delen av publikum som er mer eller mindre genuint interessert i country.
Når det varierer fra partypop med, unnskyld uttrykket, posørene i «Too far gone», og til beinhard bluesrock med «61 Southbound», blir spriket vel stort. De artistene som var nærmest country i det de leverte, var dessverre de som sto med minst bokstaver på festivalplakaten. «AJ & The Crew» og «Johnny Kontant & Blakke folk» leverte begge dager tradisjonell country av respektabel kvalitet. Begge bandene består av lokale musikere, som de fleste har sett i andre konstellasjoner opp gjennom tidene. Rosinen i pølsa, og det største trekkplasteret, KM Myrland, som spilte sist på lørdag, gjorde som vanlig en solid figur.
Et velfungerende maskineri
Samarbeidet mellom festivalen og Nordlændingen fungerte i alle fall for publikum. Veldig bra. Stedets egne folk gjorde en solid jobb, det var aldri kø noen steder og alt gikk knirkefritt for seg. Selv om man så enkelte publikummere som kanskje hadde fått bitte litt for mye under cowboyhatten, var det null bråk og støy inne på området.Teknikerne på og bak scenen gjorde også en glimrende jobb, slik at ventetiden mellom de ulike artistene ble minimal.
Håper festivalen blir en tradisjon
La oss håpe at festivalen i dette formatet overlever, og blir en tradisjon. Og ikke minst at festivalen klarer å lage en tydeligere profil på artistsiden. Country og den lettbeinte dansepopen har et stort publikum her til lands, men det finnes dessverre få eller ingen scener for slik musikk her i byen. Derfor er festivalen er kjærkommet tilbud for dette publikummet.
