Alle nordmenn skal utstyres med en ny type ID-kort. Samtidig skal vi få nye og sikrere pass. I dette prosjektet inngår også en nødvendig ombygging av passkontorene. Det hele startet i 2007, og systemet skulle tas i bruk i 2013. Kostnadsoverslaget lød på 14 millioner kroner, et beløp daværende justisminister Knut Storberget (Ap) med full rett presenterte som «minimalt». Fem utsettelser og like mange justisministere senere har prislappen økt til 700 millioner og tidsrammen til år 2020. Kostnadsgapet får Stortingets byggeskandale til å blekne. Og særlig beroligende er heller ikke den forklaringen som gis i regjeringens nylig fremlagte forslag til revidert nasjonalbudsjettet, med stikkord som «faktiske kostnadsøkninger» og «tiltak som anses nødvendige».

I mer direkte tale handler det om dårlig planlegging og mangelfull prosjektstyring fra starten av, ifølge Aftenposten. Det må man jo kunne si, når en rekke andre land har innført tilsvarende systemer i tur og orden. Da burde det, forsiktig sagt, ha vært mulig å lære mer av andres erfaringer. Pass er en ettertraktet vare på svarte markeder og forfalskninger en trussel mot samfunnssikkerheten. Riksrevisjonen har tidligere påpekt svakheter, sett opp mot Norges internasjonale forpliktelser.

Svaret ligger i mer avansert utstyr og høy kompetanse i staben, og dermed i sterkere fagmiljøer. Å skjerpe den fysiske sikkerheten på passkontorene er en annen, nødvendig del av prosjektet. Politidirektoratet synes alt i alt å ha en gangbar begrunnelse for å satse på færre og sterkere enheter. Og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har for lengst utløst sentraliseringsalarmen og lister indignert opp alle ulempene ved lengre reisevei til passkontoret.

Regjeringens forutsetning om at 90 prosent av befolkningen kan ha inntil 60 minutters bilkjøring unna et passkontor, medfører utvilsomt at noen må kjøre lenger enn i dag for å fornye passet - en gang hvert tiende år. Men politikerne, og særlig innen opposisjonen, kan med fordel fokusere mer på det som skal bygges opp. For manglende prosjektstyring og en ellevill budsjettgalopp er faktisk et større problem enn kontorer som skal legges ned. Denne galoppen betyr mindre penger til andre politioppgaver.