Dette intervjuet er en transkribert versjon av et tv-intervju som kan sees på ht.no.

Hilde, jeg har lest veldig mye om deg, vi har skrevet veldig mye om deg, og jeg har sett veldig mange bilder av deg i en løpekontekst. Nå er jeg veldig glad for at jeg fikk lov til å komme hjem til deg og ta en prat. Har du vært ute og trent i dag?

- Ja, i dag har jeg faktisk tatt en sykkeløkt inne. Det tilhører sjeldenhetene, men noen ganger trener jeg alternativt.

Hvordan ser en vanlig treningsdag ut for deg?

- En vanlig treningsdag i hverdagen er at jeg står opp i sekstiden, spiser frokost og løper omtrent ti til 12 kilometer til jobb. Så er jeg på jobb til i firetiden, og så løper jeg hjem igjen. Det er de dagene jeg ikke trener intervall, så det er en vanlig hverdag.

Hvordan ser en helg ut for deg da?

- I helga så starter jeg lørdagen med at vi er en gjeng i Tromsø løpeklubb som møtes på Spar på Kvaløysletta. Der pleier vi å løpe litt harde og lange intervaller som 3x5 kilometer eller 2x7 kilometer i konkurransefart. Etter det har jeg en restitusjonsøkt som er litt roligere. Da bruker jeg ofte å svømme, fordi jeg synes det er veldig god restitusjon. På søndagene møtes vi på andre siden av Tromsø der vi løper en rolig og lang tur på mellom 25 og 30 kilometer. Så avslutter jeg ofte helga med en koselig styrkeøkt.

Når du snakker om en rolig økt på søndagen, så snakker du om en fart som tilsvarer fem minutter på kilometeren?

- Ja, det er det vi prøver å holde oss på.

Da kan vi kanskje si til våre seere at hvis de går på mølla og setter den på den hastigheten, så vil de kanskje oppleve at det er ganske fort, selv om du kaller det rolig?

- Vi bruker å si at vi må løpe så rolig at vi kan prate samtidig. Man er jo forskjellig trent, så vi bruker å dele oss opp slik at de som løper sammen kan holde samme hastighet. Noen løper jo raskere enn fem minutter på kilometeren, men jeg og de som jeg løper med holder oss nøyaktig på fem minutter på kilometeren. Så er det også noen som løper saktere.

Når var det du ble så oppslukt av løping?

- Det har jo ballet litt på seg. Jeg begynte egentlig å trene da fotballaget mitt gikk i oppløsning. Jeg begynte å spille litt på Medkila, men jeg gikk på musikklinja så det var litt slitsomt å dra til byen for å trene hele tiden. Løping er ganske enkelt, og det kan man gjøre hvor som helst. Da begynte jeg å trene litt. Så var det en Harstad Tidende karusell hvor de hadde noe som het Mathusløpet. Dette meldte mamma meg på, og jeg kom på andreplass. Jeg fant ut at jeg var litt god til å løpe, og jeg begynte å trene mer. Jeg ble med i en treningsgruppe hvor jeg ble introdusert for intervalltrening. Dette hadde jeg aldri hørt om før, men jeg begynte å løpe mange intervaller. Etter hvert var det noen som sa at jeg burde prøve å løpe mila på under 40 minutter. Jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg skulle dette, men etter hvert løp jeg mila på under 40 minutter. Jeg begynte å trene mer og mer, men det var ikke så systematisk. Jeg har alltid likt å løpe rundt i marka hjemme, men etter hvert så begynte jeg å utfordre meg selv mer. Etter at jeg flyttet til Tromsø så har jeg trent mer systematisk, og jeg har blitt med i Tromsø løpeklubb. Det var litt større løpemiljø i Tromsø, og jeg fikk venner på min egen alder som også løp. Det har betydd veldig mye for meg. Nå er vi en gjeng som trener veldig tett og flott sammen, og så har vi et flott miljø utenom treningen. Vi lager mye mat sammen, skravler og finner på mye.

Dette har jo virkelig ballet på seg, fordi du drar i grunnen verden rundt og løper maraton, halvmaraton og langløp. Hva er drivkraften din? Er det drømmen om å bli verdensmester?

- Nei, det er det ikke. Det har ballet på seg fordi jeg hele tiden har lyst til å bli bedre enn meg selv. Jeg har alltid likt å pushe meg selv. Når jeg først løp mila på 40 minutter så var mitt neste mål å løpe mila på 39 minutter. Sånn fortsatte det bare. Sånn er det med de asfaltløpene som man måler på distanser også. Man har alltid lyst til å bli bedre. Det er ikke slik at når man først har nådd et mål, så er du ferdig. Da setter man seg et nytt mål. Jeg har alltid likt å pushe meg selv. I Tromsø ble jeg også interessert i ultraløping og skyrace. Da oppdaget jeg en annen løpeverden som jeg syntes var fantastisk flott. Jeg syntes det var fantastisk å kunne trene og konkurrere i fjellet. Da ble jeg med noen på Hornindal rundt som var NM i ultraløp. Da kom jeg på andreplass. Etter dette ble jeg tatt ut til VM, og det var veldig stort. Det var en helt ny erfaring og opplevelse, og da fant jeg ut at jeg skulle vente litt med å satse på de lange ultraløpene. Jeg må innrømme at da jeg kom på 75 kilometer og det var ti kilometer igjen, så var det ikke kjempemorsomt. Jeg var tom for vann, det var 30 varmegrader, enda et fjell og tusen høydemeter igjen. Det var tungt.

Prøv å beskriv den følelsen.

Det var så mange steiner, og jeg tenkte «Jeg hater steiner», «Hvorfor er jeg her?» og «Jeg hater jo egentlig fjell». Så kom jeg til en checkpoint-stasjon der vi måtte vise at vi hadde alt i sekken. Der fikk jeg litt smågodt av den norske laglederen, og da kom jeg meg i mål. Det var sikkert fordi jeg fikk litt sukker. Selv om jeg gjorde et bra løp og at jeg er stolt over å ha kommet på 12. plass i et VM, så så jeg at de som var på toppen var litt eldre enn meg. Da tenkte jeg at jeg vil vente litt med å satse på det.

Tenkte du på det tidspunktet at du skulle bli verdensmester om ti år?

- Nei, det er ikke noe mål for meg å bli verdensmester. Jeg liker å pushe meg selv, men om jeg kommer på førsteplass, femteplass eller 27. plass så har det ikke så mye å si. Det er mer den følelsen jeg har når jeg kommer i mål som gjelder. Det som gjelder er om jeg føler at jeg har gjort det bra, og klart å disponere løpet mitt bra. Nå når jeg løp Barcelona halvmaraton i februar så kom jeg på 23. plass eller 27. plass, men jeg slo min personlige rekord med ett og et halvt minutt, og det er det som betyr noe for meg. Da har jeg løpt så fort som jeg aldri før har gjort, og da er jeg fornøyd. Hvis jeg vinner et løp, men har en dårlig følelse i magen når jeg kommer i mål, så er jeg ikk fornøyd. Det er min personlige prestasjon som teller for meg.

Hvordan føltes det å vinne Oslo Maraton da?

- Første gang var det hel surrealistisk fordi jeg aldri hadde trodd at det skulle skje med meg. Det å komme først over målstreken var en helt fantastisk opplevelse. Jeg føler meg veldig heldig som får oppleve noe sånt. Da jeg kom i mål så tenkte jeg at jeg måtte leve i øyeblikket og huske det fordi det var et løpeminne som jeg måtte ta vare på. I år så var det en veldig tøff løype, og det var helt forferdelig å komme i mål. De hadde lagt inn så mange høydemeter og jeg gikk på en smell på slutten. Jeg smilte da jeg kom i mål og var glad for å ha vunnet. Men jeg måtte spy etterpå.

Dette er jo selvplaging på høyt nivå?

- Ja, det er litt sånn med løping. Noen dager går det bra, og andre dager går det ikke bra. Man trener for å bli bedre, men det er ikke alltid det klaffer eller går slik man hadde tenkt.

Du kombinerer dette med å være i full jobb som lærer i Tromsø. Går dette fint?

- Dette er også en av grunnene til at jeg valgte å vente litt med ultraløp. Det er en ny jobb, og jeg føler at jeg må komme litt inn i arbeidslivet. Jeg fant ut at det var litt vanskelig å jogge på fjellet i fem timer for ultraløp. I tillegg så er vinteren i Tromsø lang, og man har ikke alltid mulighet til å løpe på fjellet. Jeg fant ut at maraton passet meg veldig bra. Jeg må jo komme meg til og fra jobb, og da kan jeg bare løpe dit. Det fungerer veldig fint. Veldig mange av de jeg trener med trener på samme måte. Det er mange jeg kan løpe til jobb sammen med.

Hvilket minne vil du trekke frem fra din løpekarriere så lang?

- Det er veldig vanskelig. Asfaltløpene er noe helt annet enn terrengløpene og fjellløpene. Jeg liker alle veldig godt, men et av de vakreste løpene er Blåmann Vertikal i Tromsø. Den er veldig vill, og du klyver oppover mange steiner. Mange ganger har det vært tåke i begynnelsen, men når du kommer på toppen så er det sol. Det er den fineste målstreken som finnes. De løpene liker jeg veldig godt, men jeg har hatt veldig mange fine løpeopplevelser, så jeg klarer ikke velge en.

Får du tid til å spille saksofon og piano?

- Jeg er egentlig veldig heldig siden jeg jobber som lærer. Jeg jobber som musikklærer, og jeg får brukt det jeg lærte på musikklinja. Det er veldig morsomt å kunne jobbe med ungene og se at de gleder seg over musikken. Jeg er veldig glad i musikk, og tror at det er en veldig fin ting å holde på med. Man lærer blant annet språk på en veldig fin måte. Jeg jobber på en internasjonal skole, og jeg ser at man lærer seg norsk og engelsk gjennom musikk. Man lærer også å være sammen ved å synge sammen. Etter at de har lært en sang så hører jeg at de synger den i friminuttet. Det er veldig fint å jobbe som lærer, og det setter jeg veldig pris på.

Hva slags musikk har du på øret når du fyker langs asfalten?

- Det er alt mulig. Jeg har en gammel MP3-spiller som jeg har hatt i seks år, og der har det samlet seg alt fra rolige sanger av Kari Bremnes, til skikkelig rockesanger. Noen ganger kommer det en sang som det ikke passer å jogge til, og da må jeg bytte sang.

Intervalløkt med Kari Bremnes er kanskje ikke det helt ideelle?

- Jeg hører veldig sjelden på musikk når jeg løper intervall, fordi da fokuserer jeg på intervallen. Men når jeg løper langturer langs veien synes jeg det er fint å høre på musikk. En stund prøvde jeg med lydbok, men jeg hørte på krim og det ble for skummelt når jeg løp i mørket.

Du skal sikkert ut på flere treningsøkter i dag, så jeg skal ikke oppholde deg lenger. Tusen takk for at jeg fikk lov til å møte deg, og lykke til videre. Selv om du sier at det ikke er et mål, så må jeg si at jeg ser frem til at du blir verdensmester og at jeg kan skrive om deg. Tusen takk!