Onsdag skal Kristian Eilertsen snakke under Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforenings konferanse «Medieleder 2018.» Den samler drøyt 200 medieledere i Bergen.Blant temaene er organisasjonsutvikling, utfordringer knyttet til algoritmestyrt innhold og #metoo-dekningen i mediene.

Eilertsen skal på talerstolen med et innlegg han har kalt «Norske medier i unntakstilstand.»

Møtet streames direkte her.

Kristian Eilertsen fikk tidligere i år en "kraftig advarsel" fra Frps organisasjonsutvalg, som konkluderte med at han hadde brutt partiets etiske retningslinjer på grunn av seksuell trakassering etter en rekke varslersaker.

I april ble han vraket som nestleder av FpUs landsmøte.

Her er innlegget Kristian Eilertsen har skrevet på sin blogg i anledning konferansen onsdag:

"Norske medier befinner seg i en unntakstilstand der normale pressenormer ser ut til å være forlatt i møte med #metoo. Vil pressen gå tilbake til de klassiske normene og retningslinjene, eller er praksisen - og presseetikken - endret for alltid?

I dag deltar jeg på en konferanse i regi av Norsk redaktørforening med navn «Medieleder 2018». Jeg er invitert for å snakke om mine erfaringer i møte med media i en svært vanskelig og presset situasjon.

Jeg håper at ved å dele noen av mine erfaringer, vil norske redaktører og journalister utvise mer varsomhet i fremtiden.

Jeg mener det for tiden er en unntakstilstand i norske medier. Klassiske normer for identifisering ser ut til å være forlatt, i alle fall i noen redaksjoner. Tilsynelatende er det også en ganske vilkårlig og tilfeldig praksis.

Personer som utsettes for anklager fra noen, blir identifisert av mediene - i motsetning til i kriminalsaker, hvor identifisering sjelden skjer før tiltale eller dom, og heller ikke alltid da.

Jeg stiller spørsmålstegn ved om pressen vil gå tilbake til de klassiske retningslinjer her, eller er praksisen endret for alltid? Det er i så fall et linjeskift med negativt fortegn.

Mitt andre ankepunkt til norske medier, er tolkningsrammen som legges til grunn ? eller den grunnleggende forståelse. Altfor mye blir nå forstått i lys av #metoo.

Den som blir anklaget, har vanskelig for å få forståelse for at det (også) kan dreie seg om andre ting, f.eks. maktkamp. Dette er særlig gjeldende i politiske miljøer og frivillige organisasjoner der det i mange tilfeller er intern kamp om tillitsverv og posisjoner.

Siden pressen - redaktører og journalister - bestemmer premissene, begrenses den anklagedes ytringsmuligheter til enkeltdetaljer. Opplysninger som stiller påstandene i et annet lys, er ikke interessant for media.

Det finnes kun én sannhet og én versjon, og alt annet enn er kun forsøk på å bortforklare eller å diskreditere en «varsler».

I programmet «Debatt i P2» 12. mars ble det blant annet diskutert at #metoo nå faktisk kan brukes som en aktiv og bevisst hersketeknikk. Offeret - altså varsleren - gis fullt eierskap til sannheten, og den det varsles mot har i realiteten ingen mulighet til å forsvare seg.

Det neste på min liste, er proporsjonene disse sakene generelt har fått, og i mitt tilfelle spesielt. Skal man skrive like mye og like «hardt og brutalt» om en 23 år gammel ungdomstillitsvalgt, som man gjør om en mangeårig statsråd og nestleder i Norges største parti?

Og for å ta et annet og mer dagsaktuelt eksempel: Er en grisemelding fra en fest hos noen i Senterpartiet den viktigste saken i Norge for tiden?

Jeg finner og grunn til å stille spørsmålstegn ved medias evne til å se på egen bransje og #metoo.

Det er et faktum at statskanalen NRK, som er finansiert av det norske folk gjennom lisens, har mer enn dobbelt så mange #metoo-varslingssaker (19) som mitt eget parti, FrP (9). Det har vært svært begrenset omtale av dette. Det var Aftenposten som først omtalte dette.

Mediene beskytter hverandre, og når det kommer til identifisering av kjente mediepersonligheter som det er varslet mot, er media særdeles varsomme.

Vinklingen norsk media har langt til grunn, stiller jeg også spørsmålstegn ved. Er den anklagede skyldig inntil det motsatte er bevist? Skal pressen være både aktor og dommer i folkedomstolen, eller burde jeg si gapestokken?

Udokumenterte påstander fra langt tilbake kan ødelegge folk. Såkalte #metoo-saker krever ingen bevis, og gjør folk rettsløse.

Jeg synes også det er interessant at det norske folk er svært skeptisk til #metoo. Det kommer frem i en landsomfattende spørreundersøkelse gjort av YouGov på oppdrag av Nettavisen og Amedia. Svært få sier at man ikke støtter kampanjen. Likevel svarer godt over halvparten av de spurte at man har betenkeligheter med kampanjen.

Her er noen av tilbakemeldingene i undersøkelsen:

Tror en del saker kommer ut av proporsjoner.

Viktige rettssikkerhetsprinsipper blir ikke ivaretatt. Folk mister sitt gode navn og rykte og jobben sin basert på føleri og hekseprosesser.

Det skilles i for liten grad mellom alvorlige og ikke like alvorlige trakasseringer, og bare sosial kløning.

Dette er kritikk og skepsis jeg slutter meg til. Jeg mener medienes fremstilling av varslingssaker, som i all hovedsak har vært knyttet til de politiske partiene, har vært med på å undergrave mye av det som er det viktige med #metoo-kampanjen.

Jeg håper pressen tar seg sammen, kommer ut av #metoo-tåka og begynner å utvise litt sunn skepsis og tar inn over seg innholdet i sin egen presseetiske guide, Vær-varsom-plakaten - også i såkalte #metoo-saker.

Det skal bli spennende å se hvordan norsker medier jobber videre med disse problemstillingene i fremtiden.

Hva mener du? Har #metoo-kampanjen gått for langt?"