Der er hun en musikalsk drivkraft for alt som skjer, og et kraftsenter i alt kulturelt. Dessuten er hun en svært dyktig pianist.
Hun har båret på en drøm om å få spille Mozart med orkester i mange år. Og hvem andre enn Knut Erik Sundquist lot henne få muligheten. Med et orkester som besto av en del av landets fremste musikere, for en fullsatt storsal en vakker lørdag i april.
En musiserende familie
Men denne kvelden ble akk så mye mer enn bare Liv og Mozart, selv om denne flotte kvinnen var i sentrum for alt fra scenen.
Det hele begynte med Holbergsuiten av Grieg. Liv på flygelet, og noe så spesielt som sønnene Hogne og Herman på bass og slagverk. En kombinasjon som var vel kjent fra barndomshjemmet i Olderdalen. Vakkert, dog litt uvanlig.
Så entret de to siste sønnene scenen, og glemte inntil videre at de var Violet Road, dette var mammas kveld. De fremførte musikk skrevet av mamma, og musikk som hadde betydd mye for familien Rundberg, sammen med datter, barnebarn og to svigerdøtre. Så kom kanskje kveldens sterkeste øyeblikk. Eneste jenta i av barna til Liv, Herborg, fremførte en vise, til minne ei jente som ikke var der. Ei som kunne vært den sjette av barna i familien Rundberg, men som de mistet i krybbedød. Et sterkt øyeblikk, og modig gjort å bringe fram et slikt tema.
Den eneste i Violet Road som ikke er av brødrene, Kjetil Holmstad-Solberg entret etter hvert scenen, og vi fikk et par låter fra bandet slik vi kjenner dem. Blant annet en urfremførelse på en nydelig ballade. Vi kunne kanskje ønsket oss en av storslagerne fra bandet, men på en kveld som dette, spilte det egentlig liten, veldig liten rolle.
Liv, Mozart og spilleglede
Etter en pustepause, kom rosinen i pølsa, og det folk flest var kommet for å oppleve.
Flygelet plassert sentralt på scenen, og et stjernelag i en halvmåne bak. Inn rykker musikerne som denne gang skal spille «andrefiolin», og hvilke musikere! Arve Tellefsen, Charlie Siem, Catharina Chen, vår egen Knut Erik Sundquist og enda flere av landets ypperste klassiske utøvere.
Så kommer en flott dame på over 70 år inn på scenen, men et fargerikt vakkert samisk sjal over skuldrene, og en mørk langermet kjole. Rolig bretter hun ut sjalet, og legger det utover pianokrakken. Tydelig preget av stundens alvor, men aller mest preget av gleden over å få lov til å oppleve dette. Spille Mozart med disse flotte musikerne, i dette flotte Kulturhuset, som til overmål var fullsatt.
Og hun klarte oppgaven med bravur. Selv i de partiene der notene satt tette som hagl, og fingrene måtte løpe raskt, kom hen elegant og flott ut av det. Det var nok ingen i salen som ikke ble berørt av øyeblikket og spillegleden hennes. Hver gang hun var gjennom et vanskelig parti i konserten, lyste ansiktet hennes opp i et stort gledessmil. Liv viste seg å være en svært dyktig pianist, men denne kvelden overskygget hennes fantastiske spilleglede alt. Er temmelig sikker på at hun fortsatt hadde sittet bak flygelet og spilt, om hun hadde hatt muligheten til det. Men når stykket tok slutt, ble hun takket med stående ovasjoner fra et takknemlig publikum.
Og to små fantastiske smådryss på slutten av en fantastisk konsert. Hun fortalte at kjolen hun hadde på, hadde tilhørt hennes mor, og på denne måten kunne hun også hedre henne. Og selvsagt fikk hun hele storsalen med på litt allsang før det hele var over.
Takk til Liv Rundberg for en uforglemmelig aften, og takk til Contrasto og Knut Erik Sundquist, som ga henne muligheten til denne opplevelsen, og ikke minst lot oss i publikum oppleve dette!
