Det er fjerde året Tonje Isabell Isaksen loser i havn den lokale kreftaksjonen, og det med et brennende engasjement for å hjelpe der hjelpa trengs. Det skulle bare mangle, mener hun selv. Verden drives fram av frivillighet.
– De fleste, eller veldig mange, engasjerer seg jo i et eller annet. Trening eller andre hobbyer. Jeg vil bruke tida mi på å hjelpe andre. Det vil jeg aldri holde opp med, sier hun etter den nylig avviklede kreftaksjonen.
Hun sitter ikke med resultatet ennå, men kan si så mye som at Harstad har slått den digitale rekorden.
– I år er vi best i landsdelen på innsamling via Vipps. I fjor hadde vi bøsserekord med 250.000 kroner. Om vi ikke slår den i år, synes jeg det er svært at vi er så god på den digitale delen, sier hun.
Samfunnsoppdrag
Hun vet hva hun snakker om, etter deltakelse i ni av de tolv årene Krafttak mot kreft har vært arrangert. De siste fire som aksjonsleder.
– Jeg er en omsorgsperson, jeg ser på det som et samfunnsoppdrag å bidra med egne ressurser i en så viktig sak. Det gir meg perspektiver, jeg lærer masse og jeg ser at det blir satt pris på, forteller hun.
Årets tema, senskader etter behandling, er særdeles viktig, ifølge aksjonslederen.
– Det har vært lite fokus på senskader tidligere. I dag vet vi at veldig mange sliter med ulike lidelser etter friskmelding.
– Mormoren min, som jeg hadde et nært forhold til, døde som følge av ettervirkningene. Hun snakket lite om sykdommen selv. Da hun var død, fant jeg ei samling med avisutklipp av meg og kreftsakene jeg hadde stilt opp på. Hun hadde tatt vare på alt, forteller hun.
Kunnskap og selvfølelse
Det hele startet da hun som formann i russestyret tok regien på Kreftaksjonen, der Harstad-russen har deltatt som bøssebærere i mange år. Siden har det bare ballet på seg.
– Det gir meg energi å gå inn i noe som motiverer meg. Det kunne like gjerne vært noe annet, men så ble det som det ble.
– Gjennom Kreftforeningen har jeg fått kurs og opplæring, vært med på lagarbeid og lært å holde foredrag. Vi blir hørt, og jeg sitter igjen med nyttig kunnskap og en god selvfølelse. Derfor er jeg lojal mot kreftsaken, og jeg opplever at mange setter pris på det jeg gjør.
– Alle kjenner noen som har kreft, venner eller familiemedlemmer. I dag får jeg stadig henvendelser fra berørte som trenger å prate. Betydningen av det jeg gjør inspirerer meg til å fortsette.
Tidlig ansvar
Hun er som en liten Mor Teresa, en Mor Go’hjerta, full av energi. Oppvokst i en søskenflokk på fem, lærte hun tidlig å ta ansvar.
– Jeg hadde det bare i meg, det å stille opp for andre. Både småsøsknene mine og venner. Så jeg noen som ble mobbet, var jeg aldri redd for å si ifra. Det førte også til at jeg havnet i noen konflikter. Jeg har litt problemer med å si nei når noen trenger meg.
– Litt sånn flink pike-syndrom?
– Ja, kanskje. Men så lenge jeg føler at jeg har kontroll og energi. Jeg kan ta pauser. Jeg har ikke trynet til nå, sier hun.
Tar kampene
I bunnen er hun helsefagarbeider, men hun fant ut at hun ville noe mer. Overraskende nok valgte hun ikke omsorgsyrket. I stedet valgte hun økonomi, ledelse, administrasjon og prosjektledelse, som resulterer i en frittstående bachelorgrad nå til våren.
– Jeg vil være med på å påvirke. Det tror jeg at jeg kan med de studiene jeg har tatt, sier hun.
Underveis i studiene har hun de to siste årene ledet Campustinget, som den første kvinnelige lederen som er valgt to år på rad. Sammen med syv andre representanter tar hun kampene for studentene.
– Vi følger opp det studentene bestemmer. Vi har henvendelser hele dagen, om alt ifra klager til endringer og utvikling av nye prosjekter. Jeg synes vi har fått til mye. Som faste møter med kommunen, der vi diskuterer tiltak som helsestasjon, boliger og praksis for studentene, sier campuslederen, som også har ansvar for kontakten mot media og samarbeidet med samskipnaden.
– Jeg er heldig som har hatt denne jobben, men til neste valg bør andre få muligheten, sier hun.
To ganger bachelor
Til våren er hun nemlig ferdig som student etter flere år med deltidsstudier i tillegg til full jobb. Resultatet er to ganger bachelor.
– Jeg har brukt noen år på å bygge opp min egen karriere, min identitet. Samtidig med jobb og studier har jeg vært småbarnsmor og etablert hjemmet vårt i egen bolig. Det har vært hard og målbevisst jobbing. Nå er neste mål en fast jobb der jeg kan bruke utdanninga mi. En jobb der jeg får møte masse mennesker. Rådgiver i offentlig sektor frister, men det får tiden vise.
