Dette intervjuet er en transkribert versjon av et tv-intervju som kan sees på ht.no.

Hallstein Olsen, pensjonert offiser. Du har vært på mange utenlandsoperasjoner i din tjenestetid. Du har vært i Kosovo, du har vært i Midtøsten og du har vært i Sudan. Men det var en sivil operasjon som skulle medføre mest dramatikk. Jeg har lyst til at vi skal gå tilbake til april i år. Hva var det som skjedde?

- 23. april var jeg satt opp som patruljesjef i Stakhanov i den østlige delen av Ukraina i det såkalte LPR, Luhansk People´s Republic. Der hadde vi to oppdrag. Vi skulle fly drone og undersøke hvorvidt LPR hadde brutt Minsk-avtalen ved å dra inn bombekaster og stridsvogn 364 i et område som de ikke hadde anledning til. Etter briefen min på morgenen til patruljen så sier min nestkommanderende, en tysk dame, «Du Hallstein, jeg har kjøpt en gave til en dame i det området vi skal til. Kunne vi ha stoppet og gitt damen denne gaven?» Det var en 80 år gammel dame som hadde bursdagen den søndagen. Så sier jeg «Selvsagt skal vi stoppe og gi henne den gaven». Men først skal vi løse det vanskelige oppdraget, og så kan vi levere gaven. Så vi kjører avgårde i omtrent en time, og kjører gjennom tre LPR-sjekkpunkter. Vi undersøker situasjonen med alle disse sjekkpunktene og så kjører vi opp en delvis asfaltert, og delvis gruslagt vei for å sjekke posisjonen til stridsvogn 364. Veien var omtrent tre til fire kilometer fra hovedveien. Jeg kjører opp som fremste bil, jeg har den andre bilen bak meg, og vi kjører opp til der vi skulle fly dronene. Vi flyr droner og undersøker om det er en stridsvogn som står der, eller ikke. Vi flyr to turer med to forskjellige operatører for å sjekke det. Da konkluderte vi med at vi ikke fant noen stridsvogn. Så var vi ferdig med å fly, og vi skulle videre til det neste oppdraget. Da skulle vi kjøre tilbake samme veien som vi hadde kjørt opp. Da sier jeg til min tyske nestkommanderende «Du vet hvor denne damen bor, så da kjører du først, slik at vi kommer på rett plass»

Så vanligvis var det du som kjørte først?

- Hundre prosent av tiden var det jeg som kjørte først. Helt til vi kjørte tilbake. Hun begynner da å kjøre først, og etter omtrent to kilometer smeller det. Da kjører den fremste bilen på en stridsvognmine, noe som i ettertid er blitt identifisert til å være en TM 62, russisk produsert. Den går av under den første bilens bakre høyre hjul. Den løfter bilen omtrent 50 til 60 cm opp, og på grunn av massefarta går bilen rundt, lander 67 meter borte i 120 grader på fartsretningen og tar umiddelbart fyr. I løpet av denne ferden så har medicen, som satt i baksetet på bilen, blitt kastet ut av bilen. Når bilen landet ble min tyske nestkommanderende kastet ut og landet omtrent tre meter til høyre for bilen. Sjåføren hadde sikkerhetsbelte på seg, og ble sittende i bilen. Sjåføren får løsnet sikkerhetsbeltet, men begge dørene på venstresiden er blokkert. Da klatrer han ut på høyresiden. Han får tak i den tyske damen og begynner å gå mot bilen vår som hadde rygget noen meter. På tur tilbake går de forbi medicen som på det tidspunktet brant. Minen gikk av såpass langt bak i bilen at den tok drivstofftanken. Den menneskelige kropp og diesel brenner godt sammen.

Du er leder for den patruljen, du ser at en av dine ligger og brenner, og det er fullstendig kaos. Hva går gjennom hodet ditt i en sånn situasjon?

- Det første jeg tenkte var «Shit, nå har jeg vært i så mange områder med mye bråk. Så er jeg på min første sivile misjon, og så er det på den sivile misjonen det går galt». Det var det første som gikk gjennom hodet mitt. Det andre var at jeg ga ordre om å rygge tilbake. Det tredje var «Hjelm på». Mens de to er på tur tilbake fra den første bilen så sjekker jeg mobilen min for å sjekke om jeg har dekning. Jeg ringer OPS-en og iverksetter emergency situasjon. Det er ikke noen selvfølge at du har GSM-dekning i et slikt område. Det var en av de tingene som vi var heldige med. Klokka 11:17 er jeg i kontakt med OPS-en og får informert dem. Da går det fire eller fem minutter der bilen begynner å brenne enda mer. Sjåføren i den første bilen som kommer støttende med den tyske damen, sier at medicen er død. Det var litt vanskelig og tøft og si «Greit, da tenker vi ikke mer på det. Han er død, det er ikke noe mer vi kan gjøre med det. Vi må konsentrere oss om dem vi kan gjøre noe med» Blant annet den tyske damen som hadde et kutt i hårfestet. I tillegg var hun rimelig hysterisk.

Det smalt klokka 10:17, du får avklart situasjonen og klokka 10:42 får du gjort noe som er viktig for deg?

- Det skjedde veldig mye, veldig fort, og at jeg befant meg i et område der jeg ikke hadde full oversikt over situasjonen. Men etter at jeg fikk GSM-kontakt, så sendte jeg melding til kona der det sto «Jeg er ok».

Var det godt å få sendt den tekstmeldingen?

- Ja, og det at jeg egentlig husket på det imponerte meg litt.

Du er jo trent for å håndtere slike situasjoner gjennom tjenesten din i Forsvaret, og umiddelbart er det en profesjonell reaksjon som slår inn. Hvordan har reaksjonen vært litt lengre i ettertid?

- I den initielle fasen, altså det første døgnet, så må man forholde seg veldig profesjonell. Men i Skype-samtaler og slikt så får man reaksjoner i ettertid. Det er forsåvidt helt kurrant. Det kommer før eller senere. Men de første 48 timene så var det bare business og å være profesjonell.

Og for å vise hvor profesjonell du var; du fortalte meg at du også hadde en Skype-samtale med familien din.

- Ja, litt senere på kvelden hadde jeg en Skype-samtale med familien. Da hadde jeg etter hvert lært at man faktisk kunne skype med flere samtidig. Da hadde jeg alle ungene på hver sin kant av Norge, og kona i Spania. Jeg satt jo i den østlige delen av Ukraina, så vi dekte mesteparten av Europa med den samtalen. Da ga jeg dem en oppdatering på hva som hadde skjedd, hvorfor det hadde skjedd også videre. De var veldig klar på at de syntes jeg hadde vært lenge nok i Ukraina, og de ville veldig gjerne at jeg skulle komme meg bort derfra. Det gikk veldig bra denne gangen, men de ville at jeg skulle dra derfra.

Etter en sånn hendelse ville du ha kommet hjem hvis du ville det selv. Men etter dette så velger du å fortsette oppdraget ditt, og du blir der i fem måneder til. Hvorfor gjør du det?

- Jeg har en oppfatning om at hvis du velter på sykkelen, så må du komme deg opp på sykkelen igjen fortest mulig. Jeg er også rimelig trygg på at du får den beste hjelpen på stedet, av de som er til stede og som vet hva du prater om. Dersom ting skjer, har du folk som du stoler på og som har vært ute en vinterdag før. Jeg er helt sikker på at dersom jeg skulle trenge hjelp så ville jeg følt meg mye tryggere der enn her hjemme. Hjemme har de færreste hørt om LPR og den østlige delen av Ukraina.

Så du var aldri inne på tanken om å bare reise hjem?

- Selvsagt vurderte jeg det, men nå er det slik at jeg så for meg at hvis ting skulle skje, så var det flest fordeler ved at jeg var der. I tillegg er jeg såpass sta at når jeg først hadde sagt ja til et slikt oppdrag, så ville jeg fullføre det.

Dette var jo på mange måter ogtilfeldighetens spill, fordi du sier at du stort sett kjørte først. Har du i ettertid tenkt på hva som kunne skjedd hvis du hadde kjørt først i patruljen?

- Ja, det har jeg tenkt på mange ganger. Men man kommer ikke videre med å spekulere. Det som også er en sak oppi det der, er at det var to forskjellige biler. Bilen som kjørte først da minen gikk av hadde en pansring bak baksetet, og avdelte bagasjerommet i forhold til resten av bilen. Det gjorde at trykket ble ledet mest opp i bagasjerommet. Mens bilen som jeg var i hadde alt i ett. Hvis trykket hadde kommet inn i vår bil, hadde det ikke blitt avledet i det hele tatt. Men du kommer ikke videre med å spekulere.

Du har i overkant av 60 måneder i utenlandstjeneste?

- Ja, totalt 65 måneder.

Har du noen episoder i Forsvarets tjeneste som har gjort et helt spesielt inntrykk på deg?

- Ja, hele det året der jeg var i Sudan. Selv om vi var der ubevæpnet. Du er i Afrika, og du er i svarteste Afrika. Du har ikke noe som helst av de normale hjelpemidlene som vi har her i Norge. Slakteren tar livet av en ku klokka fire på natta, den henger der klokka sju og fluene samler seg på kjøttet når klokka begynner å bli åtte. Hvis du er der etter klokka halv ni, så er alt svarte fluer og egg. Det bli en totalt forskjellig situasjon i forhold til det vi har til daglig. Både hverdagssituasjonen der og oppdraget jeg hadde der, som sjef i Bentiu, der jeg prøvde å overtale de lokala kommandantene til å gi slipp på sine barnesoldater ga et inntrykk. Det er vanskelig å få en lokal kommandant til å gi slipp på hele sin maktbastion. Hans lille hær på rundt 100 personer er basert på 14 og 15-åringer som er barnesoldater. Det å forsøke å overtale han til å slippe disse fri og sende dem hjem til den landsbyen som de kom fra, det var vanskelig. Og så husker jeg den episoden der vi fikk anledning til å overvære en hjemsendelse av en bataljon på rundt 800 menn. Det var seks lastebiler som reiste 26 timer. Det å se avskjedssermonien og opplastingen av 800 menn i seks lastebiler inkludert kjøkkenutstyr, sykler, bombekastere, våpen, senger og alt. Man tror det ikke før man får se det. Det er jo fantastisk. Det holder vel ikke helt til HMS-kravet her i Norge, men det er plass.

Tilbake til Ukraina. Du fortalte meg at du ikke visste hvor farlig dette oppdraget var. Om du hadde visst hvor farlig det var, hadde du dratt likevel?

- Ja, det hadde jeg. Jeg er vel av den type mennesker som ikke går av veien for en utfordring. Når jeg dro til Ukraina så visste jeg ikke hvor jeg skulle havne. Det eneste jeg visste var at jeg skulle til den østlige delen. Men om jeg ville havne i stridslinja eller i det bakre området, visste jeg ikke før rundt 14 dager etter at jeg hadde reist herfra.

Men du står fast på at du hadde reist igjen.

- Ja, det gjør jeg. Jeg hadde reist igjen. Jeg har vært på så mange forskjellige steder med forskjellige typer problemstillinger at en slik utfordring hadde jeg absolutt tatt.

Hallstein du har mange sterke historier. Tusen takk for at du ville dele noen av dem med meg.

Transkribert av

Aurora Øverland Henriksen