Lederen:

Nødvendig støttekutt

Å eksponere en ørliten minoritet på denne måten, bidrar effektivt til å vedlikeholde fordommer mot islam i Norge.

  Foto: Åserud, Lise

Å eksponere en ørliten minoritet på denne måten, bidrar effektivt til å vedlikeholde fordommer mot islam i Norge.

nyheter

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) meldte i går at statsstøtten strykes for Islamsk Råd Norge (IRN). Det er en reaksjon som vel ikke kan overraske noen, med et mulig unntak for Rådets omstridte generalsekretær Mehtab Afsar. For listen med problemsaker er lang og oppdateres jevnlig. Blant sakene som har fått størst offentlig oppmerksomhet er ansettelsen av en nikabkledd medarbeider, som hevder at plagget er obligatorisk i islam. Et overveldende flertall av norske muslimer deler åpenbart ikke denne islamtolkningen, men ser snarere fordelene ved å ha mer enn en glipe til øynene, i en organisasjon som skal styrke muslimers kommunikasjon ut i samfunnet.

Å eksponere en ørliten minoritet på denne måten, bidrar effektivt til å vedlikeholde fordommer mot islam i Norge. Venstre-politiker Abid Raja tok ansettelsen som et nytt tegn på at Islamsk Råd hadde utspilt sin rolle. Men om nikabsaken har symbolkraft både utad og innad i organisasjonen, inngår den i en omfattende fortelling om styrer som trekker seg i protest, bedrageritiltale mot nytt styremedlem, moskeer som truer med å melde seg ut, og fem organisasjoner som nylig gjorde alvor av det, organisasjoner med en fjerdedel av IRNs medlemmer.

Alvoret forsterkes når også Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vurderer et brudd. Konflikten er bekymringsfull fordi IRN kunne ha vært en sentral aktør i arbeidet mot diskriminering og rasisme, for integrering, og i spørsmål om islams selvforståelse i et sekularisert samfunn med kristne røtter. Etter sin formålsparagraf skal Rådet fremme samhold blant muslimer og være en brobygger mellom muslimer og samfunnet for øvrig. Men Rådet kan ikke ha hatt særlig overskudd til slike gjøremål de siste årene.

Statsstøtten er imidlertid knyttet til disse statuttene og oppgavene. Og når en paraplyorganisasjon ikke lenger fungerer etter forutsetningene, forsvinner også grunnlaget for statsstøtten. Vanskeligere er det i grunnen ikke. Så gjenstår det å se om Mehtab Afsar fortsatt biter seg fast eller følger Abid Rajas råd om å finne seg noe annet å gjøre – og om det er formålstjenlig å reorganisere Rådet. Eller om staten bør finne andre mottagere til religionsdialog- og brobyggerbevilgningen.