LESERINNLEGG FRA HEGE RIIS CORNELIUSSEN: En gladnyhet – de første effekter av Harstadpakken!

Jeg ble inspirert – inspirert av Monika Salvesens fremsnakking av barnehagens helter. Det er dette vi må nemlig. Bli enda tydeligere når noe er bra. Det er lørdag, og i det strålende psycho bra været (som Kari Bremnes sa på konserten sin) som vi har for tiden, drar jeg og sønnen min på luftetur mot Trondenes – han på sykkel og jeg i haltende kom-form-tempo etter. ”Men kommer vi oss over samakrysset? sier jeg”. For det samakrysset, tenker jeg i mitt stille sinn, der blir de altså aaldri ferdig. ”Jada, mamma jeg vet en vei” og han kan lose meg i en slak kurve fra Åsveien og inn på nyasfaltert sykkel og gangfelt. Oi! Har de kommet så langt? Første stopp er skiltet som viser oss hvor vi kommer når vi entrer undergangen.

Her kan vi blant annet lese at det er 10.1 km til Kasfjord og 5.5 km til Sollia – dit skal ikke vi – vi skal til Trondenes og der står det pil i hvilket retning og at det 2.6 km. Med skiltene over veibanen i bakgrunnen får jeg snev av storbyfølelse.. tenk hvis det hadde stått Paris 3354,3km- det hadde vært pittelitt kult.  Kjenner jeg at må se til å spise noen av mine tidligere ord og tanker. Den rundkjøringa i Kanebogen, er det ikke litt MYE, har jeg tenkt, det er sånn Sinsenkrysstørrelse i lillebyen Harstad. Tunnel i Harstad, njaa.. og må de virkelig sprenge kl 7, så senga fungerer som vekkeklokke. Men.. vi er jo egentlig ikke større enn vi gjør oss til?

”Se mamma, de har begynt å ordne med blomster her, var ikke det fint? ”Jo, det var kjempefint sier jeg”. Så sykler vi inn i undergangen. Det er belysning og estetisk sett et godt rom.

- Jeg blir glad når jeg tenker at både Jesper (bildet), storesøsteren og mange andre barn har helt andre forutsetninger for å sykle eller gå trygt akkurat denne veien til Hagebyen skolen, mange år fremover.

Her vil man kunne ferdes når det er mørkt også. ”Mamma, du står på feil plass!”Å gjør jeg det? ”Ja, det der er for syklene” Jesper på 8 har raskt skjønt hvor syklene skal være og hvor fotgjengerne skal være han. Barn – de er rask å lære. Han sykler lynkjapt ut i én retning (og legger på motorlyder for å understreke farta), kommer tilbake. Slik blir det i kryss og tvers et par ganger. Jeg står med senkede skuldre for her er det ingen biler. Imot oss kommer en eldre herre i permobilen sin, helt lydløst og i fin fart.

Den farta kan han ha fordi veien er strøken. En dame kommer gående. Hun sier smilende at det er første gang hun går her, men kan fortelle at her kommer vi oss både til Prixen og utover mot Bergseng – og det er litt sånn det kjennes at her kommer vi oss overalt. Vi sier oss fornøyd og stiger opp til overflata igjen. Storbyturen avsluttes med en spontan refleksjon; ”dette var en fin opplevelse mamma”

Jeg blir glad når jeg tenker at både han, storesøsteren og mange andre barn har helt andre forutsetninger for å sykle eller gå trygt akkurat denne veien til Hagebyen skolen, mange år fremover. Da tenker jeg det er på tide og si takk jeg. Til de som har tenkt tanken og planlagt stort for Harstad og til de som jobber lange dager for å få det ferdig. Overskridelser eller ikke, det endrer ikke det faktum at effektene allerede har latt seg vise. En gutt på 8 synes det er fint og ferdes i Harstads gater. Jeg gleder meg til å se byutviklingen fortsette å ta form.

I fremsnakkingens ånd vil jeg avslutningsvis si takk til HRS som, fleksible som de er, kom til gata vår på nytt og tømte søppelet vårt, når vi selv hadde glemt å sette den ut på tømmedag – dere reddet uka!