Laksenæringen:

Miljøforsvarlig og bærekraftig eller forpestede fjorder og forbannelse

Bør fredes for oppdrett: Laksevika mellom Alvestad og Dale på Grytøya (bildet), er et sårbart villfiskhabitat som må ut av Kystsoneplanen, mener artikkelforfatteren. Politikerne må ta større ansvar for miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen. Foto: Knut Godø 

nyheter

Åpent brev til Fylkesmannen i Troms, Harstad Kommune og sentrale miljøvernorganisasjoner:

Velferdsstaten (i sin overflod) forpurres ikke ved en omstillingsprosess til miljøforsvarlige, lukkede oppdrettsanlegg. Kun en midlertidig reduksjon i tempoet på nettofortjenesten. Hva arbeidsplasser angår: Resirkulering av gamle anlegg til produksjon av nye, samt handteringen av spillfór, ekskrementer, selvdød laks og kjemikalier. Det er nemlig utviklet teknologi for dette. Dette skaper naturlig nok arbeidsplasser i tillegg til driftsprosesser i oppdrettsnæringen.

Troms og Finnmark for tur. I NRK Brennpunkt 10.11.2016 fremkom det bl.a. manglende forskning på miljøkonsekvensene av åpne lakseanlegg, fordi dette er naturlig nok i oppdretternes interesse. Da forhindres og forsinkes godkjent dokumentasjon på miljøkonsekvensene. I sin tur har berørte parter – lokalbefolkningen, sektormyndigheter, m.fl. mindre å føre på bordet i protester og innsigelser. Utslipp fra oppdretts-anlegg koblet til negative endringer i det marine miljø har i altfor stor grad måttet avsløres av tilfeldig forbipasserende, fiskere, miljøorganisasjoner.

Det har, og pågår, fortsatt en stri kamp for å redde det marine miljø og de verdier man har tuftet sitt tilvære på. Mange har brukt en mengde tid og energi på massive protester: folkemøter, en rekke meget gode avisinnlegg med faktaopplysninger og henvendelser til myndigheter og politikere, men tilsynelatende bortkastet til døve ører mot et suspekt demokratisk system i saken.

Spildra, Ulsfjord m.fl. og fra mitt ståsted – kystsonen ved Grytøya. Alt i hovedsak på grunn av kyniske oppdrettsaktørers utsendte i samarbeid med inkompetente og indoktrinerte politikere i saken.

I motsetning til landbasert matproduksjon er det sjøbaserte naturlig nok langt vanskeligere å kontrollere med hensyn til bl.a. utslipp. Oppdretteren er i stor grad tildelt denne oppgaven selv i et land med (såkalt) verdens strengeste lovverk for akvakultur, -(snakk om å få blårkasting i øynene.)

(Tillater meg: Det finnes flere paralleller til saken under nære og fjerne himmelstrøk -bl.a. oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Håper inderlig at de som fører kampen mot dette vinner fram).

Henvisninger: Av hele repertoaret av gode avisinnlegg de siste to år, vedrørende laksenæringen, burde ideelt sett alt gjennomgås, men blir naturlig nok for omfattende, så jeg har forholdt meg til fire henvisninger:

«Harstad Tidende 05.12.2016, -Oppdrettsnæringen i hardt vær. - av Kåre Nordgård»

«NATIONEN 07.03.2017, -Lus og sykdommer truer fiskehelsen. -(Mer lus, men også sykdommer som infektiøs lakseanemi og pankreas – sykdom truer fiskehelsen i landets oppdrettsanlegg.) -Dette viser fiskehelserapporten 2016 fra Veterinærinstituttet.»

«Harstad Tidende 11.04.2017, -Avfallet sitter mellom øra. -RESSURSBRUK, Norsk Landbrukssamvirke.»

«Nordlys, Nordnorsk debatt 26.09.2016, -Fiskeriministerens bestilte miljøkatastrofe, -av Fred Johansen, Sørreisa.»

Det anmodes på det sterkeste å lese ovennevnte henvisninger.

Ris til egen bak: Fra forskerhold anbefales det å ikke innta fet fisk i altfor store mengder, og spesielt ikke for gravide, på grunn av miljøgifter som lagres i fiskefett. (Oppdrettslaks er blant de feteste som finnes). For få år siden reduserte Russland sin interesse for Norsk laks, da de mente den ikke var ren nok.

Lakseprisen går opp og ned for tiden. En nylig børsnotering brakte Norge på jumboplass. Dette var begrunnet med frykt for laksesykdommer.

Når alt håp ser ut til å svinne hen for å redde nærmiljøet, gjenstår det likevel en mulighet.

Hva med en oppfølging av Kurt Oddekalvs trussel om en omfattende informasjonskampanje på 1990-tallet vedrørende skadelige følger av produksjon i åpne oppdrettsanlegg og høyt konsum av norsk oppdrettslaks. Berettigelsen av dette synes nå åpenbar og blir vurdert seriøst. Dette er noe ingen av oss ønsker, men kommer sannsynligvis til å bli iverksatt før eller siden, hvis ikke : det blir vist snarlig tegn til besinnelse hos endel oppdrettere og politikere i sin trassighet og respektløshet over miljø, lokalbefolkning, fiskere m.fl. med å mer eller mindre ukritisk få plassert oppdrettsanlegg oppunder nesen på seg.

Ved Dale i ytre Toppsund har vi et rikt villfiskmiljø. I tillegg til en sjøørretbestand som er en utrydningstruet art, så er det her gyteplass og oppvekstområde for flere fiskearter.

Etter brøleren, å plassere lakseanlegg ved Skjellesvika bør det ideelt sett bli stilt krav om at dette blir gjort stuerent med hensyn til alt av utslipp.

Hvis havområdet ved Dale blir annektert til oppdrettsanlegg d.v.s. -lokasjon- «Laksevik» fører denne provokasjonen til at vi har ovennevnte informasjonskampanje hengende over hodet.

Med dette anmodes det innstendig om at oppdrettslokasjonen ved Dale (Laksevik) blir fjernet fra kystsoneplanen.

Lyspunkt: Et håp er at det planlagte oppdrettsanlegget på Grøtavær, med tiden kan bli et av flere eksempel på miljøforsvarlig, bærekraftig, lønnsom drift og ikke til nevneverdig ulempe for lokalbefolkningen.