«Fergeleie» er et altfor slakt ord på ei bygd de fleste flakser forbi i en høyresving ut av båtkjeften, eller bare registrerer som et svisj forbi, et forland med noen fjelltopper bakom, som ikke har noe bedre å foreta seg enn å strekker seg opp mot kilometermerket. Nei «Sørrollnes» skal bo i samme tanke som «herlighet», «nydelig», «vart», «vått» og «vakkert». Sånne ord.

Det er så mye stein å se at det er nesten skamlaust, bortimot uanstendig og i alle fall unødvendig med så mye stein i omgivelsene. Heldigvis strekker det slake neset seg så langt ut i fjorden at den oppnår høysommersolgang bortimot klokka rundt, nesten som ei slags distansering, ei slags unnskyldning, for all den steinharde fjellmassen neset henger fast i.

Ørna - på en nordøstlig kurs, har nyss lagt bak seg Tjeldsundet, og ser fra sytti-åtti meters høyde Sørrollneset som nebbet til ei avsvimt and, mykt lagt ut over hav-fanget for å bli kjælt med, av slanke Astafjorden på den ene sida, og vide Vågsfjorden på den hi sida. Neset kan snarligne ei sjøku, en platypus, forvilla nordover med en klimavarm Golfstrøm, så klart. Nå har sjøkua nettopp oppdaga fadæsen, blitt kald på luffene, snudd på et frossent bannskapsord, og slingrer seg sørover igjen, med nebbet i vannskorpa. Den steinkorpulente kroppen på slep. To svære steiner forresten, der i Indre Vågsfjord, Rolla er jo nesten fast i søstra Andørja, litt lenger nord. To øyer som i sum skaper Ibestad, eksistensplattform for havbundne væringer - og noen få bønder. Og sånn er det som kjent med Andørja, at det finnes ikke ei øy i Nord-Europa som er rikere på fjell, med elleve tinder over tusen meter, den høyeste stikker et stort hull i tolvhundremetersmerket.

Men Rolla da? Ikkje så verst høy du, ørna må over tusen meter for ikke å krasje i den høyeste tinden. Men det er på anna hold Rolla vinner nordeuropeisk mesterskap. Det finnes ikke ei øy med mer vatn på, heter det i bestemte ordelag fra en sørrollnesing. De er muligens ikke opptelt, kanskje er vatnan så tallrike at de ikke lar seg telle. Mulig det.

Sørrollneset har rulla ned fra de høye toppene Brustinden til venstre og Lasselitinden til høyre, - og det finnes ei Ramnfløy et sted opp i der, i tåkeheimen, blant alle tjern og vatn. Men neset altså. Kapellet lengst ut, en litt ensom majestet ut mot det ofte altfor hissige og salte sørvestværet. Sørrollnes var delt i Øvergården og Nergården med et piggtrådgjerde som gikk helt opp til fjellfoten, forteller Kurth Olav Kaarbø Olsen, som kjenner hver småstein. Butikken lå i Øvergården, og gudnåde den nergårding på handletur som glemte å stenge grinda, så buskapen kom over på feil side. Det kunne støye varig. Det var den tid, det, nå er neset noe preget av aldring i befolkninga, og femseks tomter er lagt ut ved fergeleiet i et forsøk på foryngelse. Bare å ta for seg! Jorda er like børig som den alltid har vært, poteten spruter i været, og lengst ned mot fjæra kan den tas opp ferdigsalta. Jorda blir slått, og det av en andørjing, født ferdig utrusta i fjellklatreutstyr, en nødvendighet som kjent, på den øya. Han opplever nok Sørrollneset som en hel prærie, kan ørna tenke.

Rolla. Bare å lære det med en gang, skal man holde seg på rettsida av de værsletne innbyggerne. Vi tar det like godt en gang for alle, Rolla altså. Rolløya er et misbruk, som det er siste gang vi hører - evver! Og maind ju, den doble konsonanten skal slettes ikke ha noe tjukk, labial tungestilling, men derimot dental, du ruller ut den doble l-en med tunga i tøtsj med fortennene. Prøv. Du skal uttale Rolla som en søring, og slett ikke som en trønder. Da øver vi: Rolla, Rolla, Rolla...