Temaet var elbiler, hvilket utløste det uunngåelige spørsmålet om hvorvidt eierne av elektrifiserte biler også skal betale for seg i Harstadpakken?
Epostene haglet inn i min innboks, og jeg er rett ut sagt imponert over enkelte debattanters utholdenhet og korte responstid i de to døgnene debatten raste som mest. Jeg lar meg også begeistre av engasjementet på begge sider av gratis-streken.
Bakgrunnen for diskusjonen var bompengeselskapets oppsummering av desember måned, der tallene må sies å være lite lystig lesning. Hvert døgn er det 11.000 færre avgiftspliktige passeringer i bomringen enn de budsjetterte 59.000. Det representerer et inntektsbortfall på halvannen million bare i årets siste måned.
Men det var ikke dette som opptok engasjerte elbileiere. Det som virkelig fungerte som bensin på miljøbålet, var opplevelsen av å bli beskyldt for å ha «lurt seg unna» en regning på 500.000 kroner i årets siste måned. For ifølge bompengeselskapets styreleder utgjorde elbilpasseringene et inntektstap på en halv million kroner.
Dette tallet er senere kontrollregnet, og det har vist seg ikke å stemme. Naturligvis, når man legger til grunn at Harstad har i underkant av 300 registrerte elbiler. Fasitsvaret er et tall godt under halvparten, men det er strengt tatt ikke det viktige. Debatten må vi ta på prinsipielt grunnlag, uten at tallenes størrelse tillegges særlig vekt.
Vi har sans for miljøargumentet, og vi er tilhengere av incentiver som fritak for engangsavgift på elektriske biler. Det kan også være fornuft i at veiavgiften på elbiler er 455 kroner, mens eieren av en konvensjonell dieselbil uten fabrikkmontert partikkelfilter må ut med 3.290 kroner.
Det må likevel være legitimt å hevde at også elbileiere må yte sin skjerv når det kommer til konkret veibruk. Bompengene i Harstadpakken går nemlig til investering i infrastruktur for at alle skal komme fram på veiene, uansett om drivstoffet er bensin, elektrisitet eller diesel. En bil er en bil, og så lenge elbilene bruker veinettet, må eierne betale som alle andre.