Det fremkalte sterke minner hos meg fra vår felles barndom på Gangsås og barneskolen i Kanebogen. Jeg ser på klassebildet fra første klasse. Nå er også Martin gått ut av tiden. Vi er 14–15 igjen.
Martin vokste opp på øvre Gangsås. Det finnes ikke en knaus eller plass vi ikke undersøkte gjennom barndommen, lenge før utbyggingens tid. Barndomsårene var intense. Vi møttes hos hverandre i hver eneste bursdag. Foreldrehuset hos Edith og Markus Steinbakk tok alltid imot oss.
Gangsåstoppen og Nordtoppen lå innenfor rekkevidden for våre ekspedisjoner. Minnene som ser oss og hvisker til oss er mange, de mange vinterdagene med hoppskiene i "Storbakken". Lekehytten som vi tente fyr på en sen mørk vinterkveld og fyrte med esker av talglys fra krigens dager som var oppbevart i kjelleren hos Martin. Senere i en periode i gymnastiden overbeviste Martin meg til å bli medlem av AUF i Harstad.
Etter gymnaset flyttet Martin til Oslo for å studere medisin. Da mistet vi kontakten. Jeg vet at Martin på begynnelsen av 90-tallet var nordover en tur og besøkte sine foreldre. Da hadde han lett etter meg og spurt etter meg, men jeg var på ferie. Martin ble en svært dyktig overlege på Rikshospitalet, og ble spesialist i medisinsk mikrobiologi og hadde erfaring fra flere store sykehus. Han hadde et sterkt engasjement for å forebygge antibiotikaresistens, og var sentral i dette feltet både nasjonalt og internasjonalt. Han fungerte som mentor og lærer for mange fagfolk gjennom mange år.
Det siste året har jeg merkelig nok tenkt mye på Martin uten å gjøre noe med det. Det eneste jeg nå kan gjøre er å lyse fred over minnene fra barndommens grønne dal, i dyp takknemlighet for barneår og ungdomsår vi hadde sammen.