Av: Bjørn Hall Hofsø.

Odd Børre Sørensen, født og oppvokst i Harstad, ble landskjent og populær sanger i Kjell Karlsens orkester, med plateutgivelsen, deltakelse i den norske Melodi Grand Prix-konkurransen, men for oss med ungdomsårene i Harstad på femtitallet var Odd Børre først og fremst «Rocke-Børre».

Dette var årene den nye ungdomskulturen fra USA fosset inn over oss fra Radio Lux og platebaren til han Per Lorentzen på Grandhjørnet, og ga oss tenåringer i Harstad ny musikalsk identitet.

I selve Elvis-året 1956 dukket fire unggutter opp på Harstad-scener med rockeføtter, Elvis-sleik og elgitar. The Star Boys med Harald Olsen, sologitar, Nils Roger Johansen, ståbass, Oddemann Groth på slagverk og Odd Børre Sørensen, 17 år. Klarinett og vokalist med briller og skjelmske blikk som en lokal fetter av Buddy Holly og en stemme fullt på linje med coverlåtene fra de nye, amerikanske rockeidolene.

Dette var to år før «Rocke-Ola» debuterte med den første singel med rockemusikk.

Odd Børre ble raskt «Rocke-Børre», og han og The Star Boys turnerte rundt i Sør-Troms og Nordre Nordland på siste halvdel av 1950-tallet og skapte hysteriske stemninger blant tenåringene, spesielt jenter, iført tidas mote – hestehale, volangskjørt med kroklisser og ballerinasko og underskjørt med gardinspiral log gutta med lærjakker, traktorsko og brylcrem i håret.

Mens etablerte danseorkester med voksne menn godt over middagshøyden med hentesveis, smuglyttet på ferske 78 plater for å tekkes ungdommelig publikum, var Rocke-Børre og stjernegutta tenåringer, bortsett fra den litt eldre Oddemann Groth og formidla ekte rock med ungdommelig glød. Når Odd Børre og bandet slo til med «Be- Bop-a- Lula», mente sjøgutta som hadde vært i Uniten at Rocke Børre var bedre enn Gene Vincent himself.

Hotelldirektør Erling Utvåg på Viking oppdaga populariteten til Rocke Børre og The Star Boys og ga dem scener på restauranten og nyttårsshow med stjernegutta som stjerner.

For første gang hadde byen fått et populært rent ungdomsband, med musikk og ungdommelig rockestil og utstråling som gitt rett i hjerte og danseføtter.

Ungdom i dag vil ha problemer med å skjønne tidsskille ungdomsopprøret på femtitallet formidlet gjennom rockemusikk og lokale band. Rocken formidlet en helt ny musikalsk energi og i energien lå opprør og de nye ungdomskodene.

Da Odd Børre og The Star Boy debuterte på Harstad-scenen i 1956, gikk alle rundt og nynnet på «Teddyen min» og Arne Bendiksens sin versjon av «Davy Crockett» og NRK bannlyste all «bråkmusikk» som kom fra de nye ungdomsstjernene i USA.

Musikkopprøret i Harstad kom tydelig fram under et show på Arbeidersamfunnet samme året da Odd Børre og stjernegutta presenterte gammelmodige «Blåmann, Blåmann bukken min» i gnistrende rockeversjon. En tilårskommen harstadmann forlot salen med høylytt banning over disse jævla bråkmakerne som radbrekte norsk musikkarv, for dette var pinadø verre enn både Korea-krigen og Suezkrisa til sammen, til dundres klappsalve fra ungdommen i salen.

Odd Børre begynte med klarinett, men oppdaga fort at dette ikke var noe rockeinstrument, så han gikk over til sax og senere bare sang.

De fire stjernegutta møttes på rommet til Odd Børre i Hålogalands gate og hørte på Luxopptak fra en gammel Tandberg. Odd Børre lærte seg fort de nye rockesangene og kopierte måte idolene sang på.

Under et show i Narvik tok lokalkontoret til NRK opp The Star Boys og Carl Johans Orkester (ledet av far til Nils Roger i bandet), men ledelsen i NRK hadde ikke sansen for denne «primitive rockemusikken, så bare båndet med Carl Johans Orkester ble sendt. Senere fikk de tilbud om å komme til Oslo, men avslo.

I debutåret 1956 realiserte ekteparet Gudrun og Leon Leonardsen ungdommens behov i ei gammel tyskerbrakke med utendørs danseplatt oppe i Folkeparken. Ett nedsarva lokale med en hørselssvekka gammel, ensom bamse som nærmeste nabo.

Her ble fort Odd Børre og The Star Boys det store trekkplaster og Odd Børre som lokal «rockekonge».

Odd Børre med stjernegutta og Folkeparken, Forsvarets velferd, direktør Utvåg, banet vei for en rekke tenåringsband og befesta Harstad som rockebyen i nord. For oss tenåringer i disse åra ble Odd Børre selve det musikalske symbolet på at vi hadde vår spesielle identitet i Bothner-epokens ekspensasjonsår. I 1962 var det slutt og Odd Børre dro til Oslo og startet ny nasjonal karriere.

Vi minnes første og fremst «Rocke Børre», Harstads Mr. Rock’n Roll!

For å omskrive Bob Dylan: «You will stay forever young».

R.I.P.