Skrevet av: Knut Bjørklund
1. februar er det tre år siden Edvin tok sitt eget liv, i en alder av 26 år. Han var da hjemme hos sin familie i Osen i Medkila, i trygge omgivelser sammen med sin tvillingsøster. Alt virket som normalt, inntil han varsomt lukket døren bak seg og gikk alene ut i den mørke og kalde lørdagsnatten. Da det lysnet av dag var alt forbi. Et håndskrevet brev på kjøkkenbordet forklarte hva han allerede hadde gjort, og hvorfor det ble slik denne natten. Han klandret ingen. Det som nå hadde skjedd var det eneste mulige for ham.
Edvin hadde kort tid før avbrutt sine studier ved universitetet i Tromsø, kanskje fordi de mørke og tunge tankene overskygget alt annet. Jeg hadde gleden av å bli kjent med Edvin. Året før jobbet han i mitt firma. En blid og glad ung mann, som tok på seg forefallende arbeid i byggingen av Harstadåstunnelen, eller han var taktekker på ulike byggeprosjekter i byen. Edvin kom på jobb tidlig hver morgen med matpakke og drikkeflaske i sekken sin, og ble en god arbeidskamerat for andre der han var. Han var pliktoppfyllende og ærgjerrig.
Et ungt liv som avsluttes slik etterlater stor sorg, og aller mest for den nærmeste familie. Alt i deres tilværelse blir til «før» og «etter». For en mamma som har mistet sitt dyrebareste, kan framtiden synes uten mening. Hver dag blir til en kamp for å holde på tilværelsen. Det kan oppleves som om verden går videre for alle andre, bare ikke for den som sitter igjen med den evigvarende smerte. Derfor kjennes smerten så ensom.
Edvin hadde mange venner, og beskrives som et midtpunkt der han var. Hans omsorg for sine mange nieser var stor, og han stilte med glede opp som gudfar til sin gode venns sønn da han skulle døpes. Edvin var ønsket av så mange.
Det er med stor respekt jeg i dag minnes Edvin. Mitt ønske er at alle vi som kjente han skal evne å vise at Edvin fortsatt er med oss, i tanker og ord. At vi tør snakke om Edvin, nevne hans navn, ikke minst i våre møter med hans nærmeste. Taushet kan smerte mer enn ord. Fred over Edvins minne!