Av: Gunnar Danbolt, professor og forfatter
Grafikeren Herleik Kristiansen er gått bort – 75 år gammel. Han tilhørte den gruppen som Inger Hagerup har skrevet om i diktet Våre små søsken, fordi han var «litt annerledes enn andre barn på jord». Han behersket hverken lese- eller skrivekunsten særlig godt, fordi han aldri fikk noen skolegang. Grunnen var at han var utagerende og vanskelig å ha med å gjøre. Likevel hadde han i de første femten årene et fritt og godt liv på øyen Tomma på Helgelandskysten, hvor han fisket og speidet etter fugler. Men da faren døde i 1962, ble han mot sin vilje sendt på Trastad Åndsvakeheim i Kvæfjord.
Overgangen ble brutal, og han ble oppfattet som så problematisk at han ofte ble lagt i reimer. Men så hendte det noe som ga Herleik et helt nytt liv. Der kom en ny lærer i kunst- og håndverk, Sigvor Riksheim (1904–98), til Trastad, samtidig som en pleier oppdaget at Herleik ble mye roligere når han fikk et papir å tegne på. Pleieren sa dette til Riksheim, som tok ham under sine vinger og oppdaget at han hadde et sjeldent talent, både for keramikk, men ganske særlig for å skjære i linoleumplater.
Dette endret hele livet hans, for Riksheim oppdro ham ved både å la ham arbeide med linosnitt og keramikk, men ikke minst ved å ta ham og noen få andre elever med på reiser rundt om i landet, og også til utlandet, hvor de var med på forskjellige utstillinger. Det var gjennom slike utstillinger at Herleik Kristiansen ble medlem av Billedkunstnerne. Da han var med på en utstilling i Nasjonalgalleriet i Oslo, ble direktør Knut Berg svært imponert over arbeidene hans, men mildt sagt både forundret og forvirret over den personen som sto bak dem, for han var ikke helt som alle andre.
Selv om Herleik kunne begynne hvor som helst på linoplaten, klarte han likevel å skape et helhetlig bilde av det, konsentrer som han var. Men han tålte ingen uro rundt seg, når han arbeidet, og kunne bli ganske sint, om noen avbrøt ham da.
Riksheim oppmuntret Herleik til å studere bilder av de franske modernistene, og det må han ha lært noe av. Det kan vi blant annet se av et trykk som Reinsdyr hvor dyrene står tett i tett, men risset inn i et slags omvendt perspektiv, hvor de nærmeste er gjengitt mindre enn de som er lengst borte, ikke ulikt det kunstneren Cézanne gjorde i flere av sine malerier.
Men den slags kunne Herleik vanskelig redegjøre for. Han var – i likhet med barn – ikke særlig interessert i de arbeidene han var ferdige med. Det var selve prosessen som opptok ham, ikke resultatene. Han ville for eksempel ikke ha egne trykk på veggene i sitt vernete hjem.
For oss derimot er det resultatene som teller, og de er virkelig imponerende, både i omfang og i uttrykk. I keramikk laget Herleik både bruksgjenstander og skulpturer – én av dem er støpt i bronse og plassert i Harstad krematorium. Ellers er han representert både i Nasjonalmuseet og i flere andre samlinger, men det er på Trastad Samlinger, Nasjonalt Senter for Outsider Art, at man kan få den beste oversikt over alt det han har gjort.
Jeg fikk gleden av å skrive en bok om ham – Outsideren Herleik Kristiansens kunst (2015) – en bok det tok litt tid før han helt forsto betydningen av. Men han betrodde meg etter en tid at han hadde sendt den til en venn i Narvik, som hadde ringt til ham og sagt at den kunne han være stolt av. Uansett – Herleik fortjente virkelig en bok, for han var så avgjort en stor kunstner, selv om han aldri var klar over det selv.