HT mener:

Systemet som sviktet

Mange – eller egentlig alle som på en eller annen måte er involvert – må ta sin del av skylden for den store trygdeskandalen.

Nå må statsråden og alle andre på listen ta fatt på det oppdraget som granskningsrapporten munner ut i.

leder

Det fastslår utvalget som har gransket feilpraktiseringen av folketrygdloven og EØS-retten, som medførte at folk i hopetall fikk tilbakebetalingskrav – og endog fengselsstraff – for å ha oppholdt seg utenlands mens de mottok sykepenger, pleiepenger eller arbeidsavklaringspenger. Hovedansvaret plasseres hos NAV. Og øverst i ansvarskjeden står Arbeids- og sosialdepartementet.

Men alle får sitt. Politi og påtalemyndighet som har reist straffesakene. Domstolene som har dømt på sviktende grunnlag, til og med Høyesterett får seg en skrape i granskningsrapporten. Videre har vi de ulike regjeringene som har fremmet lovforslagene og alle stortingsflertall som vedtatt dem, mens de juridiske fakultetene ufortrødent har gitt høyst mangelfull opplæring i forholdet mellom EØS-retten og norsk rett. Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) kaller det en systemsvikt, og en mer dekkende beskrivelse står ikke til rådighet. Den interne systemsvikten i NAV synes å ha bestått i at «alle» regnet med at «noen» hadde nødvendig regelkunnskap, men der tok de simpelthen feil.

Tilnærmet full fordeling av skyld betyr ikke at ansvaret pulveriseres. Statsråden har, og tar, det øverste ansvaret. Nå får han og alle andre på listen for alvor ta fatt på det oppdraget som granskningsrapporten munner ut i: Hindre at noe slikt får skje igjen. Oppdraget blir krevende. I sin kjerne handler det om å innrette seg etter EØS-regler som trumfer norsk rett – herunder å hindre uønsket trygdeeksport innen det handlingsrommet som avtalen gir.

Granskerne påpeker at institusjonene som rammes av kritikken, skal sørge for den enkeltes rettsikkerhet. «Den enkelte» er et nøkkelord i Nav-skandalen. Å få sakene avgjort, slik at hver enkelt får oppgjør og oppreisning i rimelig tid, og i levende live, må ha høy prioritet. Klagesakene som i årenes løp har vært oppe, har alle vært reist av enkeltpersoner – den lille mann og kvinne i kamp mot staten. Her fantes det ingen ressurssterk interesseorganisasjon å søke støtte hos. Desto mer utillatelig at systemet bare så enkeltsaker uten å oppdage systemsvikten.