Slik er det på sportslig ledelse, slik er det på «sport aktivitet», på organisasjon og på marked med økonomi.
Det igjen vil si at noe holder tilfredsstillende- og god kvalitet, mens andre faktorer er begrensende for videre utvikling.
Det toget som går i norsk og internasjonal kvinnefotball nå, må en være med på, og la seg inspirere av. Norges Fotballforbund kjører prosesser inn i klubbene for å løfte 1.-divisjon og Toppserien. Og verktøyene som deles her er suksesskriterier med inspirasjon fra hele Europa. Kjente krav og suksessoppskrifter som virker. Og med graderinger i nivå slik at kart og terreng passet med der klubben er per nå.
Men dette er ikke gjort over natten. Utvikling tar tid. Og det koster. Men det er ekstremt viktig at klubben viser at de vil være med ved å stake ut en kurs som gir konkurransefortrinn sammenlignet med dem Medkila skal sammenligne seg med. Skal en drive en klubb som Medkila videre, trengs lidenskap fra toppen og nedover. Oppskriften kjenner de godt fra før.
De enkeltpersoner som innehar roller i Medkila kvinner kjenner jeg som særdeles dyktige. «Sporten» og innholdet rundt treningsprosessen, det faglige fundamentet rundt kampforberedelse og – gjennomføring, trening og strategi på spillestil holder høyt nivå. Sågar de menneskelige kvaliteter rundt laget. For å løse ut mer potensial akkurat her må det profesjonaliseres ytterligere.
Jeg belyser det videre her med eksempler fra «sporten» rundt laget.
Utvikling krever stor og nesten altoppslukende arbeidskapasitet. Det er på plass i dag form av vilje. Så må en ha driv, overskudd og skreddersydd samhandling for å kanalisere kunnskapen og kompetansen inn i spillergruppen.
Da trenger en økonomi som tilrettelegger for å jobbe med fotball på heltid. Det er fremtiden.
Over tid, så forsvinner litt etter litt av drivet og overskuddet om en kommer halsende fra andre jobber og rett til trening. Tenk om en lærer hadde vært mange timer på havet for å fiske, hver dag før han hadde gått i klasserommet.
I tillegg er ikke sportslig utvikling kun det som skjer på feltet med spillerne. En må ha fasiliteter der markedsansatt, sportslig ledelse og trenere kan sitte sammen på dagtid flere dager i uken og kun tenke på å utvikle Medkila kvinner som produkt.
Planverk må lages, prøves, justeres og settes i livet ut til minste detalj. Roller i sportslig team må veves inn i feltarbeidet slik at alle jobber 100 % når de går inne på det grønne felt. Alle må vite nøyaktig hva en skal gjøre til enhver tid. Da må en ha sittet sammen i mange timer med forberedelse.
Tenk å ha 4 trenere i aksjon, hovedtrener, medtrener, keepertrener og en spillerutvikler som alle jobber 100 % i alle sekvenser av økten. Det blir 400 % effekt. Uten ovennevnte system er det ikke mulig. Kanskje får en ut mindre enn halvparten i effekt. Hva hadde skjedd på din arbeidsplass om dere hadde tatt ut under 50 % effekt av mulig? Og tenk for et konkurransefortrinn de klubbene har, som har dette på plass. Dit er norsk toppfotball kvinner på vei nå!
I tillegg kan spillerne ha et sted å komme til, også på dagtid, i lunsj eller fritimer, for å slå av en prat som kan være utviklende og oppklarende. De kan se video, fordype seg i rollekrav og slik hente ut mer effekt
Spillerlogistikk er et eget «system» som er avgjørende for å lykkes. Skal du lykkes på nasjonalt nivå må du ha et lag med spillere som i sum holder nasjonalt nivå. Hvordan skaffer en seg det da?
Oppskriften er kjent og da handler det om hvordan en systematisk jobber med å tilegne seg den spillerstallen som holder ønsket nivå – toppen av 1.-divisjon og med de muligheter det gir.
Om snittet i stallen skal holde godt 1.-divisjonsnivå, må en ha en stall med spillere som graderer seg på følgende måte:
spillere som holder høyere nivå enn laget. Drar med seg gruppen under.
spillere som er på ønsket nivå nå.
spillere som er utviklingsspillere. Som er under ønsket nivå men som raskt vil komme seg dit.
Medkila trenger da 3–4 proffspillere som holder toppserienivå. Dette kan være spillere hentet fra utlandet eller som rekrutteres nasjonalt og som har prestert på øverste nivå.
Dernest må en ha spillere som holder ønsket nivå. Da middels til topp 1.-divisjonsnivå. Her finnes spillere som klubben har utviklet dit over tid eller en kan hente spillere fra landsdelen. Nå har vi talt opp omtrent halve stallen. Resten av spillerne må fordele seg på steder fra hele Hålogaland og til slutt har vi egenproduserte spillere.
Å lykkes her krever også en profesjonell dag til dag jobb der en hele tiden har en idé om hva som blir den neste spilleren inn i forhold til de grupperingene nevnt. Selvsagt kan denne være fra egen klubb.
Hvordan er muligheten for å opprettholde posisjonen som Hålogalands/nordnorsk flaggskip i tida fremover?
Historisk sett så har vi tre nordnorske flaggskip på kvinnesiden. Det er slik vi må ønske at det skal være. Vi trenger et sterkt konkurransemiljø i Nord-Norge. Og byene Harstad, Bodø og Tromsø skal være store nok til å drifte alle tre med Medkila IL, Grand Bodø og TIL 2020. Positiv rivalisering er viktig.
Men Medkila bør være Hålogalands topplag – ubestridt.
Så kan selvsagt den posisjonen være truet med et eventuelt nedrykk, men alle som jobber i Hålogalandfotballen må ønske sterkt at Medkila fortsatt kan ha posisjonen. Så må hver klubb under der igjen jobbe steinhardt for å utvikle sitt produkt optimalt og finne sin plass i systemet.
Nettopp fordi Medkila over tid nå har vært et lag med innslag av spillere fra hele fotballkretsen.
Og det igjen har sendt spillere ut i Norge og til utlandet. En må kjenne sin plass i næringskjeden.
Hva skjer om laget eventuelt rykker ned i år?
Jeg ønsker ikke å si for mye om et eventuelt nedrykk. Det skal ikke Medkila heller tenke på. Det er mange muligheter i syne som en kan kna effekt ut av og laget er på riktig vei med oppløftende prestasjoner nylig. Men, ikke bare laget må ta steg – det må også være en daglig utviklingsprosess i hele klubben – det må den nyskapte energien brukes til. Kanskje også til å skaffe flere hender til ta sats.
Hva med TIL 2020/Grand Bodø og forspranget som de eventuelt kan få?
Det bør være inspirerende og ikke hemmende å ha naboer som satser og som lykkes. Og slik bør en også se til hverandre. Trenere og ledere i Tromsø IL og Bodø/Glimt konkurrerer og samarbeider til samme tid. At Bodø/Glimt er kommet opp på godt internasjonalt nivå er Gaute Helstrup som hovedtrener i Tromsø IL både stolt og glad for. Og de utveksler ideer og driver hverandre fremover hele veien.
Grand Bodø og TIL2020 er nå inne på stadioner med kontorlandskap fylt med folk som jobber heltid der de driver klubbene og sporten videre. Selvsagt med hjelp fra NTG begge steder og et fruktbart samarbeid som frigir økonomi, kompetanse og menneskelig ressurs – men hvordan kan Medkila svare på det?
Skal klubben sitte i ro og se omgivelsene seile fra eller skal alle som er glad i Medkila knalle til. Finne en egen modell som virker inn i det løftet som skjer nå i Norge og Europa. Og her trengs gode samarbeidspartnere som vil være med å skape stolte øyeblikk.
Hvordan kan Medkila klare å holde fast på sin posisjon i framtida?
Ved samarbeid blant annet med andre kompetanseområder. Her er flere spørsmål å stille seg;
Hva er Medkila svar på at Grand Bodø og TIL 2020 går inn i herrelagene i Bodø/Glimt og Tromsø IL?
Hvordan kan Heggen og Rå bli sterke samarbeidspartnere?
Hvordan kan universitet i Harstad og Medkila bli sterke aktører som skaper noe sammen? Hva må til for at næringslivet er med på et storløft, som også drypper tilbake på næringslivet selv?
Hvordan skaffe nok økonomi til veie for å profesjonalisere?
Hvem har kraft i seg til å drive dette fremover – fordi det er nødvendig om vi skal ha et topplag?
Hvordan er det med rekrutteringsgrunnlaget i Hålogaland nå?
Rekrutteringsgrunnlaget er mindre. I kretsen vår vekker tallene for antall jentelag bekymring. Vi har for få jenter som spiller fotball nå sammenlignet med for noen få år tilbake og det medfører altfor få jentelag. I ungdomsklassene er det kritisk få lag. Det gjør sitt til at en får få motstandere å spille mot og en må spille i serier over hele kretsen. Det er krevende med lange reiser og til dels stor nivåforskjell mellom lagene. Vi har færre 2.-divisjonsmiljøer. Kun fire lag. Alle fotballspillende jenter burde ha et 2.-divisjonslag i nærheten for å kunne gå hele veien som fotballspiller. For å kunne se seg selv som fotballspillende ungdom og voksen.
Vi må rekruttere fulle jenteklasser fra starten av. Og vi må tilby større kompetanse og større aktivitet enn vi klarer i dag. Oppskriften på å bli en flink fotballspiller avgjøres av egeninteresse – den må skapes, et fruktbart og godt klubbmiljø, flinke kompetente kursede trenere og stor aktivitet.
På Facebook florerer det med bilder av stolte familiefedre og sønnene som er på stadioner i England. Ta jentene også med på tur fra de er små.
Det er fantastisk at næringsliv er med og støtter både i bredden og toppen. Men jeg savner den aktøren som sier at «nå skal vi klinke til» eller som kan komme med en modell som virker. Det er avgjørende at vi ser nytten av å holde et fotballag nært toppen. Det gir opplevelser til folket. Kultur på nasjonalt nivå.
Gapet øker for hver måned som går. Her må vi være med!
Folkene i klubben jobber steinhardt ut fra ressursene som er der nå.
Skal Medkila være med i toppfotballen er det helt nødvendig å lage rammer der sporten kan vokse.
Hvem tar imot denne fantastiske assisten?
Det vrimler av dyktige mennesker i Harstad og Hålogaland for øvrig.