PBL (Private Barnehagers Landsforbund) støtter gode tiltak som kan bidra til enda mer åpenhet i en allerede gjennomregulert barnehagesektor. Men noen av de nye lovforslagene fra regjeringen tvinger barnehager til å bruke mye mer penger på administrasjon og byråkrati, uten at effekten av tiltakene står i samsvar med kostnadene.

I et innlegg i Harstad Tidende skriver kunnskapsminister Tonje Brenna om bakgrunnen for lovproposisjonen som regjeringen la fram før påske. Noe av budskapet fra statsråden tyder på at hun enten ikke har god nok kunnskap om situasjonen i sektoren i dag, eller at regjeringen fordreier virkeligheten for å rettferdiggjøre egne forslag.

Mens Brenna tegner et bilde av barnehagedrift som mer lønnsomt enn det burde være, er realiteten at marginene i sektoren er på full fart ned mot null.

Historisk går én av tre barnehager hvert år med underskudd. I gjennomsnitt hadde barnehagene i 2020 et årsresultat på 1,8 prosent.

Og etter at regjeringen og Stortinget før jul gjennomførte et kutt i pensjonspåslaget til alle private barnehager, får PBL hver uke henvendelser fra medlemsbarnehager som ikke vet om de klarer seg gjennom 2022.

Regjeringen bør være opptatt av at barnehagene har bærekraftige rammevilkår slik at langsiktige eiere har en trygghet for at det er klokt å investere i tilbudet til barna – og i tiltak som kan løfte kvaliteten ytterligere. Dette kommer barn og foreldre til gode.

Det er ikke grunnlag for myten om at dette er en uregulert sektor der det tas ut uforholdsmessig store «gevinster», noe nok også statsråden vet.

Enkelte av forslagene i lovproposisjonen er gode. For eksempel er et forbud mot å drive annen virksomhet i barnehageforetaket uproblematisk så lenge det gis nødvendig åpning for virksomhet som er tett knyttet opp mot barnehagedriften, slik som utleie av lokaler til arrangementer.

PBL er derimot kritisk til forslaget om at hver barnehage skal være et selvstendig rettssubjekt. Et slikt krav vil flytte penger vekk fra barna og påføre private barnehager mer enn 100 millioner kroner i årlige økte kostnader. Dessverre vil det svekke kvaliteten på det tilbudet som mange private barnehager kan gi barn og foreldre.

Da et alternativt forslag – om å innføre et krav om regnskapsmessig skille mellom barnehager – var ute på høring i fjor, skrev Kunnskapsdepartementet følgende:

«Departementet mener krav om regnskapsmessig skille er en egnet og god regulering som ivaretar formålene bak forslag og krav om egne rettssubjekter, samtidig som det er mindre inngripende og kostnadskrevende for de private barnehagene.»

Det er ikke avdekket vesentlige svakheter ved dette forslaget som skulle tilsi at myndighetene i stedet velger å gå for den dyreste løsningen.

Private barnehager er allerede en av de mest regulerte områdene i skjæringspunktet mellom offentlig og privat sektor. Barnehageloven stiller tydelige krav om bemanning, pedagogtetthet og hvordan offentlige tilskudd og foreldrebetaling kan brukes. Og en rapportering, der revisor blant annet skal kontrollere om penger er brukt i tråd med lovverket, sendes hvert år inn til myndighetene.

Men en sektor som hvert år mottar mer enn 20 milliarder kroner i offentlige tilskudd skal likevel ha respekt for at offentligheten ønsker mest mulig innsyn. Derfor er vi grunnleggende positive til reguleringer som kan bidra til enda bedre kontroll.

Man bør likevel tilstrebe reguleringer som er effektive, men som ikke trekker hundrevis av millioner kroner bort fra barnehagenes kjernevirksomhet – tilbudet til barna i barnehagene – og over til mer administrasjon og byråkrati.