Av: Overlege Per Chr. Valle ved UNN Harstad og overlege Ragnar K Breckan, Nordlandssykehuset, Bodø.

Ja, det er en polemisk overskrift, men om du gidder å lese kommer det en slags forklaring på det òg.

Helseministeren har kommet med en urovekkende bestilling til Helse Nord. Denne har riktignok endret seg i vektlegging og begrunnelse underveis, noe som stadig gjentas av Helse Nord-ledelsen. Fra å handle om økonomisk overforbruk er narrativet omskrevet til å gjelde store rekrutteringsproblemer og sist nå bekymring for ulikhet i kvalitet i helsetilbudet. Så da må man legge ned Lofoten sykehus.

De klarer altså å få dramatiske kutt i livsviktige helsetilbud til å høres ut som en velgjerning.

Men la oss nå se litt på dette.

Kvalitet i behandlingen:

Nærhet og kvalitet er ikke motsetninger.

Det nevnes blant annet at kreftbehandlingen i Nord- Norge ikke er på like god som i resten av landet. De nordnorske behandlingsresultatene er godt på linje med landet for øvrig. Vi har ei strømlinjeformet og godt innarbeidet arbeidsfordeling i Nord-Norge innen kreftbehandlingen og oss bekjent driver ingen «heroisk» kreftkirurgi utenom de godkjente sentrene. Alle avgjørelsene går gjennom tverrfaglige team-møter i regi av UNN Tromsø og Nordlandssykehuset i Bodø hvor man i fellesskap legger opp en plan for den beste behandlingen til den enkelte pasient, i tråd med alle gjeldende guidelines.

I svært mange tilfeller trenger pasientene langvarig cellegiftbehandling, enten som eneste behandling eller som oppfølgende behandling etter kirurgisk inngrep. Disse behandlingene derimot gis på alle sykehusene, i tett samarbeid med kreftlegene på nærmeste kreftavdeling. For pasientene betyr dette kort og som regel enkel transport, forutsigbarhet og kjente omgivelser, helsepersonell de kjenner godt osv.

Det samme gjelder også store grupper pasienter med kroniske alvorlige lidelser som krever oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Er ikke dette kvalitet?

Det også blitt et mantra at størst er best, basert på antakelsen om at høyt volum gir best kvalitet på behandlingen. Dette er et utsagn som er like unyansert som å si at norske idrettsutøvere er best i verden.

Sammenheng mellom volum og kvalitet er vist i noen kirurgiske disipliner, i andre ikke. Og stort sett har vi innrettet arbeidsfordelingen mellom våre sykehus i tråd med dette, jf. kreftbehandlingen.

Marit Lind sier nylig i en artikkel at det gjorde inntrykk å høre hva ungdomsrådene hadde uttalt og hvor hennes tolkning ble at kvaliteten i behandlingen var viktigere enn nærheten. Var det virkelig det de sa? Det ungdomsrådene sa var «Best er viktigst når noe er alvorlig eller skal skje sjeldent. Nært er viktigst når noe skjer ofte. Jo oftere behandlingen skal skje, jo viktigere er det at det kan gjøres lokalt eller digitalt» er; dette uttrykker en langt større og mer nyansert forståelse av situasjonen enn det Helse Nord-direktøren refererer.

Så hvis Helse Nord-ledelsen deler Helseministerens såkalte bekymring for kvaliteten vi tilbyr pasientene, bør de i alle fall ikke legge ned et sykehus som Gravdal. Med mindre de vet noe vi ikke vet? Vi venter.

Rekruttering:

Helse Nord-direktøren kan angivelig ikke gjøre rede for hvor det mangler flest medarbeidere tross gjentatte utspørringer. Men vi har forsøk. En oversikt over vikarbruken i 2022 innad i UNN viser for eksempel omtrent 4 ganger høyere vikarbruk i Tromsø enn i Harstad korrigert for størrelsen og stillingsannonser per dato gir også et hint; av 53 utlyste stillinger fra Nordlandssykehuset er kun én 80 prosent sykepleierstilling utlyst ved Lofoten sykehus.

Helse Nord-ledelsen fremstiller rekrutteringsproblemet nærmest som en truende naturkatastrofe. Men det mange grunner til dette problemet:

1) I Nord-Norge har det alltid vært et problem at vi mister spesialister utdannet nordpå til sentrale strøk. Dette er forsterket ved at sentral regulering av antall legestillinger på sykehus er opphevet.

2) Ferdige spesialister lekker til det private helsetilbudet som betaler langt bedre enn det offentlige, dog med de samme offentlige midlene. I de offentlige sykehusene er det innført rigide fristgarantier og pakkeforløp uten at sykehusene er tilført nødvendige ressurser for å håndtere dette. Resultatet er at disse pasientene automatisk får tilbud om undersøkelse og behandling i det private, vi har med andre ord sørget for et voksende marked for private helsetilbydere og en ytterligere årelating av ressurser fra det offentlige.

Administrerende direktør i Helse Nord er bekymret for mangelen på røntgenleger ved UNN Tromsø. Vi kan forsikre om at de ikke er på Gravdal, men hun kan jo begynne å lete på de private røntgeninstituttene. Bedre lønns- og arbeidsvilkår er hovedforklaringen.

Dette gjelder selvsagt i mange andre fagfelt også. Nå skal det etablerers to nye private sykehus i Nord-Norge som skal bemannes med de samme type spesialister vi klager over at vi mangler i våre offentlige sykehus – men vi skal utdanne dem. Dette taler jo for seg selv.

3) Sykepleiersiden er om mulig et enda større problem. Også her ser vi at det private helsevesenet og vikarbyråene utgjør en stadig større trussel mot en stabil rekruttering i de offentlige sykehusene. Lønn, arbeidsforhold vikariater og deltidsstillinger i stedet for faste, fulle stillinger er de viktigste grunnene til at sykepleierne forlater offentlige sykehus og dette ser dessverre ut til å ha forplantet seg til utdanningsstedene hvor mange steder ikke klarer å fylle antall studieplasser.

Rekrutteringsproblemene er sammensatte, men avspeiler først og fremst vår måte å drive sykehusene på parallelt med økende frislipp av det private helsevesenet.

Så hvordan det å legge ned Lofoten sykehus og akuttfunksjonen ved Narvik sykehus skal løse rekrutteringsproblemet, er en gåte for oss.

Beredskap og likeverdig helsetilbud:

En vanlig tilnærming når akuttberedskap vurderes er å telle antall akutte operasjoner utenom dagtid. Vakt-teamene må nødvendigvis dekkes med spesialist innen kirurgi, anestesi og indremedisin. Den kontinuerlige vaktdriften utføres imidlertid av unge leger under spesialisering (LIS 1 og 2). Spesialistene er i hvilende vakt, de kontaktes ved behov. Billigere kan det ikke gjøres, men det er altså dette regnestykket som Arbeidsgruppe 1 ikke finner regningssvarende ved Lofoten og Narvik sykehus.

Akuttberedskap er imidlertid ikke bare operasjoner utenom dagtid. Det handler om kompetent diagnostikk av akutt oppstått sykdom, stabilisering og vurdering for akutte tiltak. Dette er også spesialistarbeid.

De aller fleste akutt innlagte pasientene håndteres lokalt ved Lofoten sykehus. Med det smått utrolige forslaget fra Arbeidsgruppe 1 om å legge ned hele sykehuset går også alle de akutte indremedisinske tilstandene med i samme sluket, for eksempel akutt oppstått hjertesykdom og slagbehandling. Da teller virkelig hvert minutt og det har vært lagt ned et betydelig nasjonalt og lokalt arbeid for å få moderne slagbehandling på skinner. Hvordan i alle dager kan Helse Nord forsvare dette ut fra argumentasjonen om at vi må ha lik kvalitet i hele landet? Dette kan de ikke tro på selv en gang.

Det legges inn cirka 1800 pasienter årlig bare på medisinsk avdeling, 90–95 prosent av disse er tiltrengende øyeblikkelig hjelp gjennom hele døgnet. Disse forsvinner ikke selv om sykehuset legges ned.

Beredskap og trygghet for en befolkning i en region som Lofoten handler med andre ord om uendelig mye mer enn antall operasjoner nattetider.

Demokratisk underskudd:

Det er dypt bekymringsverdig at det skal sitte en liten gruppe mennesker på et styrerom med tildelte (!) styreverv å ta beslutninger som har så vidtrekkende konsekvenser for en hel region som det vi ser nå, langt utover det helsefaglige. Hastverket i utredningsarbeidet sett i forhold til de konsekvensene det vil føre til, savner vel sidestykke i fredstid.

Helse Nord-ledelsen fremstiller «bestillingen» fra helseministeren som en uunngåelig naturlov, men den eneste naturloven som gjelder i det aktuelle scenarioet, er at værforholdene i Lofoten bare blir verre og ikke bedre og med de beredskaps- og transportutfordringer det vil medføre, behørig påpekt i denne debatten av andre involverte, for eksempel fra ansatte i luftambulansetjenesten.

Så til den polemiske tittelen og det store bildet.

Tross Helseministerens ønske om å omdefinere raseringen av akuttfunksjonene i Narvik og Lofoten til noe edelt, henger ikke argumentasjonen sammen og koker ned til økonomi.

Rekrutteringsproblemene i offentlig sykehus er symptomer på noe alvorlig underliggende galt som manifesterer seg i forretningsmodellen sykehusene drives etter.

Arbeidsforholdene for de ansatte blir stadig verre, jf. Riksrevisjonens kommentar til manglende endring etter analysen fra 2019 og Helse Vests spørreundersøkelse om hvorfor fagpersonell slutter. Ingenting har skjedd og vi fortsetter å tape ressurser i forhold til private aktører og helsetilbydere.

En konsekvens av hele foretaksmodellen er at helseforetaket ikke bare har ansvaret for sykehusdrift slik man skulle tro. Nei da, helseforetakene har også ansvar for sykehusbyggene.

Bare siden 2015 har Helse Nord måttet bruke nesten 8 milliarder kroner på nye lokalsykehusbygg i tillegg til gigantinvesteringene i Tromsø og Bodø. Det meste statlig lånefinansiert. Dette har store konsekvenser for driften. Dette burde heller Helseministeren bekymret seg for. For oss er dette foretaksmodellens endelige fallitt.

Etter vårt syn hadde panelet i Nytt på Nytt en riktigere forståelse av problemet; kanskje det rett og slett er det det koster å drive et forsvarlig og likeverdig helsevesen også i nord?

Utviklingen gir også en dyp uro når man ser på hva som skjer med sykehusvesenet i England som vi er redd for er en fremskrivning av vår egen utvikling.

Så derav den spissede tittelen.

Forretningsmodellen som ligger til grunn for foretaksmodellen innehar en såkalt bestiller-leverandør funksjon. Vel, på vegne av befolkningen i Lofoten og i Narvik bestiller vi herved en bevaring av spesialisthelsetilbudet i disse regionene, ikke en rasering basert på gale premisser.

Så kan dere jo velge hvem dere vil «levere» til.