Skrevet av: Jarle Aarbakke, tidligere universitetsrektor og ordfører Tromsø.

Da medisinstudiet ble etablert i Tromsø for 50 år siden var det et klart mål at man skulle utdanne flere nordnorske leger til å yte helsehjelp for landsdelen – som laks som gyter i elven de ble født i. På dagen i dag er det 100 år siden hovedtaler for «lakseeffekten», Torstein Inge Bertelsen, ble født i Harstad. Hvordan står det til med legestanden han la til rette for, og det nord-norske helsetilbudet som helhet?

Torstein Inge Bertelsen studerte medisin i Oslo og København, og praktiserte hele sitt yrkesliv i som øyeprofessor i Bergen – en elv langt fra hjemme. Som nordlending ble han samtidig engasjert i landsdelens dårlige helsetilbud, spesielt legedekningen og manglende stabilitet i legestillingene.

Når han var hjemme i Harstad i ferier så han legemangelen på nært hold, og merket seg at de få som jobbet i Harstad, var fra byen og omegn. I 1963 publiserte han artikkelen «Hvor kommer lægene fra og hvor blir de av?» i Tidsskrift for den norske legeforening. I artikkelen hevdet han at det bare finnes én løsning på Nord-Norges utilfredsstillende helsevesen: Det må opprettes et medisinsk fakultet i Tromsø. Artikkelen er senere blitt stående som en klassiker i nasjonal og internasjonal universitetsdebatt.

Der er flere likhetspunkter mellom situasjonen på 60-tallet og nå. Mangel på helsepersonell og mangelfulle helsetjenester i nord preger nyhetsbildet også i 2023. Det er illustrerende at Nord-Norge huser ni prosent av Norges befolkning, men har mer enn 40 prosent av vikarutgiftene i helsesektoren i landet. Her kreves som på 1960-tallet overblikk og handlingsevne.

Med i bildet er også at stadig flere helsearbeidere i nord har hjem og familie sørpå og langpendler med varierende periodisitet. I 1918 skrev konsul i Rana, Hans A. Meyer, visjonært om dette i Tidens Tegn. For 105 år siden ble han den første som foreslo opprettelse av et universitet i Tromsø for å redusere den allmenne skjevfordeling nord-sør. «Da vil vi ,tror jeg, få nok av dyktige men med rot i folket og kjennskap til landsdelen, folk som føler seg hjemme oppe i Nord-Norge, og finner det selvsagt og naturlig at leve sitt liv og øve sitt arbeid her».

Det var menn den gang, der det i dag er klar overvekt av kvinner blant medisinerstudentene. Med økende sentralisering og negativ demografi er det som nå ofte kalles Nordsjø-turnus blitt vanligere for mange yrkesgrupper. Det er et minus både for pendlerne selv og for samfunnet om de ikke får den lokale lojaliteten og kunnskapen som er så viktig for yrkesutøvelsen.

Men mye er ulikt i dag sammenliknet med 1960-tallet. I løpet av de vel 50 årene siden har vi fått et helt annet og bedre utgangspunkt for å fortsatt gi et rettferdig helsetilbud i Nord-Norge. Fagligheten er dramatisk økt, med god forskning som på noen felt er verdensledende. Mange unge har fått utdanningen sin i egen landsdel, og er i dag professorene for den neste generasjon.

Utdanningene til alle typer helseprofesjoner er dekket av UiT Norges arktiske universitet, og lakseeffekten av dette er gjentakende og overbevisende dokumentert. Vi tok grep med Bodømodellen i 2009 og Finnmarksmodellen fra 2018, som gir en enda bedre nærhet til legeutdanningene for flere. Vi kan kalle dem Lakseeffekten 2.0. Det neste på (lakse)trappene er Harstad-modellen, som slutter ringen til Bertelsens hjemby.

Bertelsens visjon var å koble utdanning, forskning og helsetjenester i egen region, og denne modellen styrer vi etter også i dag. Samtidig er denne treenigheten truet fra flere hold. Helse Nord er i spill, og det mobiliseres i hele landsdelen. Det er bra, men det må ikke skygge for at uten det svakeste ledd svikter kjeden, og uten det sterkeste ledd har vi ikke nok kvalitet totalt.

Kommunenes helsetjenester er grunnsteinen i bygget. Disse er under press, men har med moderne utdanninger og teknologi et stort potensial. Lokalsykehusene  i Nordland, Troms og Finnmark, Nordlandssykehuset i Bodø og UNN må sikres og styrkes. Det handler om såvel sivil som militær beredskap. Myndighetene for helse og utdanning må snakke bedre sammen for å få til praksisplasser på alle ledd i kjeden. I dag står kommunene alene i finansiering av praksis til blant andre sykepleierstudentene.

I 50 år har vi i Nord gått foran med nyskapende helseprofesjonsutdanninger. Det er vi stolt av, og står ikke med lua i handa. Som når vi sier at uten en helhetlig styrking av helsetilbudet i nord kan vi heller ikke i lengden tilby internasjonal kvalitet på helsefagutdanningene i nord. Det vi vil, er å føre videre Bertelsens vellykkede kamp for Nord-Norge.