Jeg kan ikke erindre å ha lest en mer uinspirert og lite engasjerende beskrivelse av kampene i nord. Fremstillingen preges av flere tilfeller av naive beskrivelser og sære prioriteringer i valg av kilder og stoff. Det er med vemod jeg må konstatere at historieprosjektet som endelig skulle få fortalt Nord-Norges versjon av krigshendelsene under kampene 1940, ikke lykkes bedre enn dette.
I 2016 ble to store krigshistoriske forskningsprosjekt lansert. Det ene prosjektet, I en verden av total krig: Norge 1939-1945, var en nasjonal satsing som skulle forske på og formidle bredden i de norske krigserfaringene, herunder krigen i Nord-Norge. Det andre prosjektet, Andre verdenskrig i nord, skulle formidle historien fra den nordlige landsdel gjennom utgivelser av et historieverk i tre bind. Disse bøkene ble lansert i midten av oktober 2022. Jeg vil gi noen betraktninger om fremstillingen av felttoget i Nord-Norge 1940 slik det er gjort i det første bindet, Overfall og okkupasjon.
Omtalen av kampene i nord våren 1940 gis under kapitlet Felttoget i Nord-Norge 1940. Selv om fremstillingen ser tilforlatelig ut, er det noe som skurrer. Er det dette felttoget som vi nordlendinger er så stolte av, og som vi mener ikke har fått sin rettmessige plass i den nasjonale historien? Er det disse kampene vi er blitt fortalt gjennom snart tre generasjoner at den nordnorske soldat utførte?
Hvor er beskrivelsen av forsakelser og ukuelige pågangsmot som fiskere, bønder og andre alminnelige arbeidsfolk utviste, da de først stoppet, for deretter å drive fienden bakover mot svenskegrensen i fjellene nord for Narvik? Er det denne fortellingen om den norske motstandskampen under felttoget i nord våren 1940 som Joakim Aalmen Markussen i sin doktoravhandling hevdet hadde potensial til å bli et nasjonalt helteepos?
I innledningen til kapitlet peker forfatterne på at kampene i nord foregikk på tre stridsarenaer, sjøkrigen på Ofotfjorden, krigshandlingene sør i Nordland og landkrigen i Narviks nærområder i fjellene inn mot Bjørnfjell, «med deltakelse av norske og allierte styrker». Hovedkampene foregikk utvilsomt på Narvikavsnittet både til sjøs og til lands. Kampen i sør var sekundærkamper nesten til midtveis i felttoget. Kampene omtales i kronologisk rekkefølge.
Fremstillingen splittes derved opp da den hopper fra stridsarena til stridsarena. 6. divisjon med sine brigader og bataljoner er nærmest skrevet ut av historien. Den norske innsatsen synes bevisst å ha blitt nedtonet. Hovedvekten i fremstillingen av felttoget er lagt på den allierte innsatsen. Valg av hendelser som omtales virker tilfeldige. Nedslaktingen av de sivile i Bjerkvik 13. mai forklares med at slikt nærmest hender, er ett eksempel. Det henvises samtidig til et utsagn fra general Fleischer to uker tidligere, hvor han omtalte hvordan avdelingene skulle forholde seg når fienden benyttet sivile og militære som skjold. Hva er det de antyder? At general Fleischer nærmest legitimerte massakreringen av sivile?
Et annet eksempel er den merkverdige omtalen av at materiellet på Elvegårdsmoen burde blitt ødelagt av vaktstyrken da IR 13 om kvelden den 8. april forlot leiren og gikk til Narvik. Kilden er et «erindringsnotat» hvor det «visstnok» sto noe om bensinkanner til formålet. Hvordan det menes at materiell skulle ødelegges med bensin uten å tenne på sies det ingenting om. Er det i det hele mulig å finne et svakere, ja direkte uetterrettelig kildegrunnlag til å bygge en historisk fremstilling på? Det nevnes ikke at regjeringen kl. 21:30 hadde meldt at det ikke ble noen mobilisering denne natten, og at Trønderbataljonen var på vei fra Setermoen for å overta ansvaret for forsvaret av dette viktige mobiliseringsstedet. På hvilket nivå i det militære hierarki tror man at myndigheten til å svi av mobiliseringsstedet Elvegårdsmoen lå? Hos sjefen for vaktstyrken?
Det er brukt verdifull spalteplass på den svenske hjelpen til soldatene fra IR 13 som kjempet desperat oppe ved Bjørnfjell etter at de bløffet seg ut av Narvik. Den svenske hjelpen var svært kjærkommen, men fremstillingen halter. Den omtaler ikke all ammunisjon og forsyninger som ble sendt med fly og patruljer fra 6. divisjon. Major Omdal, som var eldste offiser, gir også i sine rapporter en annen fremstilling av sprengningen av Nordalsbroen. Den svenske hjelpen ble ifølge han ikke avvist, men kom for sent. Soldatenes fortvilte kamp mot overmakten i over ei uke, avspises i boken med 3–4 linjer.
Det er også merkelig å påstå at general Fleischer i begynnelsen av mai personlig burde reist nedover til Sør-Helgeland for å sette mot i de desillusjonerte soldatene i avdelingen fra IR 14. Her kunne forfatterne med fordel benyttet anledningen å vise til problemene både denne og flere avdelinger sto overfor da de manglet befal, særlig av de yngre årsklasser. En ganske stor del av befalsstyrken til avdelingene i Nord-Norge skulle komme fra Sør-Norge. Mange ble forhindret på grunn av kampene, og avdelingenes stridsevne var i mange tilfeller derfor redusert.
Det er liten tvil om at de norske og allierte styrkene burde vært i stand til å likvidere den tyske fienden innen ganske kort tid. De tilgjengelige styrker til disposisjon tilsa det. Det var åpenbart flere årsaker til at man ikke lykkes, først og fremst på grunn av manglende samordning og fravær av koordinert, felles ledelse. I boken legges ansvaret entydig på nordmennene og general Fleischer. Det er drøyt å fremme slike påstander, særlig når britiske historikere er ramsalte i sin kritikk av de alliertes negative holdninger ovenfor nordmennene. General Ruge fortalte senere hvordan han måtte ta de britiske offiserene i skole i Gudbrandsdalen da de tok seg til rette og ikke ville akseptere hans lederskap. Dokumentasjonen i boken om disse forhold er syltynn og selektiv, og «analysen» enkel og uten dybde.
De eneste militære sjefer på bataljonsnivå som er omtalt, er den danske kaptein Tage Ellinger og kaptein Henrik Brun fra Hyldmobataljonen. Sistnevnte er omtalt under avsnittet «Desertører». Det kan sies mye om kaptein Henrik Brun, men noen desertør var han ikke. Innsatsen og navnet på de norske bataljonssjefene og kompanisjefene, er altså ikke verdt å nevne, men derimot en dansk eventyrer hvis innsats var av høyst diskutabel verdi!
Jeg har tillat meg å peke på noen hendelser som jeg mener er til dels tendensiøst fremstilt. Enhver forfatter står naturligvis fritt i sine prioriteringer og vinkling av stoffet som ønskes formidlet, herunder å foreta militærfaglige vurderinger ut fra kunnskap, erfaringer og skjønn. Ansvaret er ikke forfatternes alene, men også hos prosjektledelsen og redaktøren. Jeg stiller meg undrende til valg av forfattere til dette viktige kapitlet som skal formidle det som var inngangen til krigen og okkupasjonen gjennom fem år i nord.
De synes å mangle den fornødne forståelse for det tema de skriver om. Den samme undring gjelder redaktørens prioritering av stoffet. I en bok på 535 sider med tittelen Overfall og okkupasjon, er kun ca. 50 sider stilt til disposisjon for beskrivelse av det som åpenbart burde vært en prioritert del av stoffet, overfallet 9. april 1940 og kampene i Nord-Norge de to påfølgende måneder. Når bilder og kart er trukket fra, dekker teksten ca. 7–8 % av bokens totale innhold. Dersom man inkluderer bilder, kart og omtalen av sivilsamfunnet, omfatter kampene i nord i underkant av 14 % av boken. Resultatet er at viktige hendelser fra felttoget er utelatt eller utilstrekkelig omtalt.
Er det uten interesse å beskrive at det allierte hovedkvarteret lå i Harstad, og den viktige rollen byen spilte under felttoget? Den ødeleggende konflikten som oppsto mellom Ruge og regjeringen på den ene siden, og Fleischer på den annen, som følge av den uforståelige omorganiseringen midt under felttoget, er heller ikke nevnt. Hvordan er det mulig å unnlate å beskrive de norske avdelingers seige kamp i nesten to måneder i høyfjellet fra Lapphaugen, over Roasme, Leigas, Neverfjellplatået, Kuberget til de avsluttende kampene ved Holmvannene? Disse kampene er i litteraturen ofte omtalt som fjellkrigen. Det var her hovedstriden på landsiden ble utkjempet – av nordmennene og nesten bare dem. Var det ikke nå at den nordnorske krigsinnsatsen endelig skulle fortelles i et større historisk bokverk?
Omtalen av kampene som skulle komme til å prege tusenvis av enkeltskjebner og familiers tilværelse i flere tiår senere, burde være et bærende kapittel i boken. Det er det på ingen måte. Skal en historiesøkende leser finne fram til hva som hendte disse dramatiske ukene, så er det en rekke bøker skrevet av kunnskapsrike forfattere og lokalhistorikere som heller bør studeres. Det er ganske forunderlig at denne gruppen av forfattere ikke har fått en plass i dette omfattende prosjektet som viktige ressurspersoner. UiTs engasjement innen krigshistorisk forskning og formidling har vært mildt sagt labert fram til disse to prosjektene ble lansert. Det er derfor svært gledelig at denne viktige delen av vår nyere historie synes å bli en prioritert satsing slik dette trebindsverket bærer bud om.
Jeg avsluttet siste kapittel i boken Kampen om historien (2017) med følgende: «De påbegynte historieprosjektene (Ved UiT) er en gylden – og kanskje den siste – mulighet for å få avklart om historien yter nordlendingene og 6. divisjon rettferdighet for deres krigsinnsats, eller om befolkningen i nord må korrigere sitt selvbilde».
Fem år senere kan jeg konstatere at historieprosjektene ved UiT på ingen måte svarte til forventningene på dette området. Jeg er i dag like klar på at nordlendingen ikke skal korrigere sitt selvbilde. Kampen om historien er ikke avsluttet. Den fortsetter.
Jan P. Pettersen har tidligere utgitt: XU-201. Motstandskampen i Hålogaland 1941–1945 (2014) Kampen om historien. Myter – sannheter – fortielser (2017) Narvik 1940. Strategisk mål og politisk symbol (2020)