Jeg har fylt 77. Og jeg har blitt opptatt av aldring, men jeg skammer meg ikke over min alder!
Fordelen med å bli eldre avtar som kjent med alderen. Alle vil som kjent bli eldre, men de færreste ønsker å bli gamle På samme måte som andre må vi eldre selv bestemme hvordan vi skal innrette våre liv. Eldre mennesker er like ulike som andre, både i bakgrunn, helse og kultur.
Jeg ser dårligere og med nedsatt hørsel får jeg ikke med meg alt som blir sagt selv om jeg bruker høreapparat. Og når jeg luker har jeg problemer med å reise meg opp. Men jeg er fremdeles litt yrkesaktiv, da det er prestemangel. Jeg skal være ærlig. Jeg er glad for at jeg kan være litt til nytte når jeg møter mennesker i glede og sorg. Jeg begraver ofte noen som er eldre enn meg. For vi blir eldre, blant annet pga. sunn livsstil.
Legevitenskapen gjør stadige fremskritt og skaper nye og flere behandlingsformer som fører til at flere gamle som blir syke overlever. Men ønsker vi f.eks. å leve til vi blir 110 år? Kanskje ikke, men levealderen vil gå kraftig opp i årene fremover.
Det sies ofte at det er viktig å være ung til sinns. Det viser at det er håp for oss gamle. Men jeg lurer av og til på om det alltid er en fordel? Unge kan se fremover. De har ofte engasjement å noe å kjempe for. Og mange har klare meninger om det aller meste! De lytter ikke til motparten og skifter sjelden mening. Som gammel er jeg i en annen situasjon. Jeg kan se en sak fra flere sider, ja jeg kan skifte mening! For som gammel har jeg kanskje blitt litt klokere og mer tolerant?
Kanskje jeg nettopp derfor ikke alltid bør være så ung til sinns, men godta alderdommen? Men dypest sett handler det om å leve. En verdig alderdom må bli mer enn fagre ord. Det skal være godt å bli gammel selv om enkelte opplever at de lever for lenge! Stadig flere gamle får en hurtig død etter et kort opphold på sykehjem. For når vi ikke klarer å bo hjemme havner vi der selv om kommunene venter lengst mulig for å spare penger.