Av: Dag Erlandsen, journalist i Kyst og Fjord

Da Norge ble rammet av krig i 1940, ble vi nordmenn splittet. Noen av landsmennene våre ble våre nære venner, mens andre ble våre dødelige fiender. Et vell av sosiale fargenyanser var med ett redusert til kun svart og hvitt. 82 år senere ser kanskje vi de samme tendensene?

Svært mye ble annerledes da Russland angrep Ukraina. Men jeg våger påstanden at det ikke er verken flyktningestrømmen fra Ukraina eller de økte prisene som utgjør den største forskjellen. Det er vårt forhold til Russland.

Hvor fort dette har gått, så vi tydelig på fjorårets siste dag, da NRK nærmest hang ut Olex-leder Ole Benjamin Hestvik som «forræder», fordi han hadde «solgt hemmelige undervannskart til russerne».

«En fiende som har like gode kart som oss er en langt farligere fiende i vår kystsone». Det sier orlogskaptein i Sjøforsvaret Tor Ivar Strømmen til NRK. Forsvaret sier til kanalen at det er uheldig at Olex’ virksomhet ikke har blitt påtalt.

Som de fleste norske sjarkfiskere vet, har geniet Hestvik koblet sammen ekkolodd, GPS og datalagring. Når en fiskebåt går over et område, vil den tegne en tynn strek av de ulike havdybdene den passerer. På neste tur kommer det en ny strek, litt bortenfor den første. Etter noen hundre passeringer vil Olex-systemet ha tegnet et kart, uten at fiskeren har løftet en finger. Og sammenstilles dataene fra denne båten med tilsvarende data fra andre båter, sitter man plutselig med svært detaljerte kart.

«Digital dugnad», skriver NRK om denne virksomheten. En ganske treffende betegnelse.

Flere ulike nettverk i norsk fiskerinæring deler disse kartene med hverandre, men det er ingen automatikk i at de skal deles. Tvert om vil mange holde kartene for seg selv, siden detaljnivået avslører hvor de har vært flest ganger – og dermed avslører hvor de har funnet de beste fiskeplassene.

Olex-teknologien har vært i bruk siden sist på 90-tallet, og ingen har ytret seg kritisk, tvert om. Dette er jo fantastisk. Gjennom sine 4000 kunder har selskapet sørget for bedre kartlegging av norskekysten enn noen gang. Det gjelder forresten ikke lenger bare i Norge, siden også utlendinger har fått øynene opp for den nye teknologien. Nå kartlegges fjerntliggende kyster av lokale fiskere, deriblant østkysten av USA. Fagmiljøene jubler, inkludert undervannsgeologer og havnemyndigheter.

Men for noen er altså denne teknologien for god, siden også «hemmelige områder» blir kartlagt. Et av dem er havbunnen i og ved marinebasen Håkonsvern i Bergen. Og fordi Olex har 230 russiske skip på kundelista, kan vi nå utrope Hestvik som forræderen blant oss, siden han jo vitterlig har tjent penger på å selge hemmelige kart til russerne. Selv forteller Hestvik at han lenge har sett problemet, og tilbudt seg overfor Forsvaret å fjerne følsomme deler av kartet. Men fra offiseren han kontaktet har han fått til svar at dette ikke var så farlig.

Men så, i året som gikk, var det plutselig farlig likevel: «Fagmiljøet er enig i at system som Olex i noen grad må sees som skadelig for rikets sikkerhet», skrev oberstløytnant og pressevakt i Forsvaret, Vegard Norstad Finberg, til NRK før årsskiftet.

I lys av siste års begivenheter, ligger det dermed an til et strengt fokus på Olex i dette året, og sikkert også på Furuno, Scanmar og de andre konkurrentene, som alle leverer stadig bedre teknologi til fiskeflåten. Helt åpent. Foran oss ligger en diskusjon blant fagmiljøene om hvor detaljerte disse kartene egentlig er, et tema som allerede er omstridt blant de lærde. Man vil dessuten få en diskusjon om hvor grensa skal gå mellom lovlig og ulovlig kartlegging, og om hvem som har ansvaret for at eventuelle hemmelige kart har lekket ut til fienden. Er det Hestvik, Forsvaret eller Kartverket som har skylda, eller kanskje Kystverket, Sjøfartsdirektoratet eller noen helt andre?

Mens vi venter, kan vi andre skru tida tilbake og minnes den gangen vi lærte to viktige russiske ord: Perestrojka og glasnost. De to ordene stod for et nærmet umulig tidsskille i vårt mektige naboland, de varslet helt nye toner etter flere tiår med et knallhardt kommunistisk styre. Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov dro til USA og ble kompis med Ronald Reagan, det var fest og glede over hele den vestlige verden, russiske trålere landet torsk i nordnorske havner, vi dro til Murmansk for å hilse på naboen, vi skaffet oss vennskapskommuner i øst og vi knyttet stadig sterkere bånd til russiske organisasjoner, samfunn og enkeltpersoner. Det som nå plutselig fremstår som suspekt og mistenkelig.

Den gangen var det ingen som advarte mot alt dette nye. Tvert om; mest mulig åpenhet var en ønsket utvikling.

Selv kan jeg dele en liten «hemmelighet». Så sent som i august 2015 var jeg med kystvaktskipet KV «Senja» på et vennskapsbesøk i Arkhangelsk, byen innerst i Kvitsjøen og et godt stykke opp i elva Dvina. Så langt øst har aldri noe norsk marinefartøy vært verken før eller siden, men den sensasjonelle rekorden ble aldri formidlet ut til nyhetsbyråene. Russernes invasjon på Krim året før hadde ført til kraftig nedkjøling av forholdet mellom øst og vest og nå var det ikke lenger god tone å fortelle om hvor vennlig vi ble mottatt, hvor artig det var å se norske og russiske kystvaktmannskaper tevlet på idrettsbanen eller hvor godt de øvde sammen på havet for å trene på å redde liv og helse.

Den lenge planlagte turen og protokollmøtet i tømmerbyen på tundraen gikk likevel som planlagt, med sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, generalløytnant Morten Haga Lunde - som året etter ble landets etterretningssjef - og sjefen for FSBs grensedirektorat for Det vestlige arktiske område, generalmajor Igor Aleksandrovitsj Konstantinov, med hver sin kulepenn, bøyd over den samme protokollen.

Bildene mine ligger fortsatt vel forvart på harddisken, knapt vist fram til noen. Akkurat nå føles det som at de ble tatt på en helt annen klode.