Av: Erik Johnsen.

Jeg har lest Frank Robin Eriksens synspunkt flere ganger selv om det var relativt lettlest. Men jeg finner ikke annet enn det som gjentas og gjentas i norske media som stort sett er at vi følger EU eller vi følger NATO. Der er dog noen brukbare poeng for en 17. mai-tale.

Det han derimot ikke snakker om, er hva vi kan gjøre for å få stoppet denne krigen eller hvorfor Putin gikk inn i Ukraina. Det dreier seg uomtvistelig om en krig som kan komme ut av kontroll og starte 3. verdenskrig og gjøre kloden ulevelig. Det er faktum som en tenker på når en har barn og barnebarn.

Skal en bli klokere og belyse temaet i den grad at det kan kalles kvalifisert mening, må en ut av Norge på leting etter opplysende stoff, historisk, strategisk og om hvordan folk fra forskjellige land og kulturer tenker ulikt. Slikt fredsforskere er opptatt av. Så da Eriksen sier at han kjenner tankegodset i Kreml, så tar han nok hardt i.

Vi som har levd en stund som det heter, opplevde Cubakrisen. USA satte ut mellomdistanseraketter i Italia og Tyrkia, med nesene mot Moskva. Khrusjtsjov svarte med å bringe atomvåpen til allierte og kommunistiske Cuba. Kennedy forlangte våpnene fjernet ellers kunne vi få 3. verdenskrig. Sjelden har vi i Norge holdt pusten så lenge, i flere dager. Alarm alle steder, man snakket ikke om annet. Russland ga seg i bytte med at Kennedy fjernet våpnene fra Italia og Tyrkia. Det kalles forhandlinger og en brukte vett. Men det var på hengende håret. Se filmen med Peter Sellers: Dr. Strangelove.

Nå derimot ser det ikke så lyst ut. Så hvorfor kriger Putin? Her er en veldig god pekepinne: NATOs Final Declaration Bucharest Summit, April 3, 2008. NATO welcomes Ukraines and Georgias Europe Atlantic aspirations for membership in NATO. We agreed today that these countries will become members of NATO.

Så da hadde man situasjonen at Russlands svartehavsflåtes base på Krim, hvor området ble leid etter avtale mellom Russland og Ukraina, nødvendigvis måtte bort dersom NATO skulle inn. Det må vel kalles konfronterende. Så Gorbatsjov var vel inne på noe da han sa at vesten var blitt vel arrogant etter Sovjets fall. Han hadde nok sett for seg en annen og mer optimistisk utvikling.

Hvis en prøver å sette seg inn i hvordan Russland tenker, så må man vel medgi at de må ha blitt sikkerhetsmessig stresset med mulighet for å bli omtrent omringet av NATO helt opp i stuedøra. Og etter at Putin ved flere anledninger hadde prøvd å få til en avspennende avtale, men ikke ble hørt. Man kan jo leke med tanken på hvordan USA ville ha reagert på en Chinesisk base i Mexico for eksempel, slik USA har omringet China med sine baser.

Så har man i tillegg problematikken med borgerkrigen i Øst-ukraina i åtte år.

Det virket som den vestlige overlegenheten var blitt så mentalt innarbeidet at det sies at Obama ble svært overrasket da Putin gikk inn i Ukraina. Litt fartsblind er det lett å bli når en føler seg alene på scenen og har 800 baser rundt på kloden med bemanning på ca. 80.000 mann.

Så hva er den intelligente løsningen? Ifølge foredrag jeg finner på nettet av svært kompetente personer, ifølge Wikipedia, er det bare en farbar og varig vei. Det er at Vesten skjønner at en må ha forhandlinger istedenfor å bare øke våpenkappløpet. Og da er det naturlige utfallet en deling av Ukraina og forsikring om at NATO ikke innlemmer Vest-ukraina. En nøytral sone. Det vil etter hvert virke for begge sider og Vesten kunne igjen få utbytte av Russland med sine enorme naturressurser som man sårt trenger. Istedenfor å sende Russland i armene på China som er USAs virkelige problem.

Tanken om at dersom Putin får det som han vil, så vil han fortsette og kanskje ta oss, har ingen forankring i virkeligheten av mange grunner, men egner seg godt til å skremme. Det er like meningsløst som å tro at Putin sprengte sitt eget gassrør istedenfor å stenge kranen.

Dette kunne være øyeblikket for norsk diplomati slik vi har prøvd oss for eksempel mellom Israel og Palestina med Holst og Co. Et famlende Europa med en motvillig Scholz i spissen og skral økonomi og fremtidsutsikt, til og med i en handelskrig med USA for tiden, kan kanskje akkurat nå være mottakelig for litt norsk nytenkning. Det nesten alle kanskje tenker, men ingen tør å si.