I den debatten som har gått om rusreformen de siste par årene, sist under stortingshøring den 10. februar i år, har både motstandere og tilhengere av en avkriminalisering vært enige om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt. Det har også vært enighet om at rusavhengige ikke skal få straff, men behandling. Dette gjelder selv om deres narkotikaforbruk er omfattende og straffbart. Spørsmålet blir da om også «vanlige» brukere av mindre mengder narkotika skal straffes, eventuelt på hvilken måte. Innvendingen har vært at det blir vanskelig rent juridisk å skille mellom rusavhengige og andre narkotikabrukere (som også kan bruke mye narkotika).

Solbergregjeringen foreslo å opprette en rådgivende enhet for narkotikasaker i kommunene. Vi i FMR mente det var en god ide, forutsatt at utvalget fikk nok ressurser og kompetanse, og ble etablert innenfor de ordninger som kommunen allerede har med ruskoordinator, rusteam og fastlege osv. Vi mente videre at alle, både rusavhengige og andre narkotikabrukere måtte få en forpliktelse til å møte opp for den rådgivende enheten for samtale, eventuell utredning og henvisning til videre behandling.

Sannsynligvis ville det da vise seg at svært mange av de rusavhengige allerede er inne i kommunens og/eller spesialisthelsetjenestens behandlingsopplegg. Blant de øvrige som blir henvist til narkotikaenheten, vil man anta at kanskje 20–30 prosent har et begynnende eller etablert rusproblem og/eller underliggende psykiske og sosiale problemer som det vil være nyttig å gripe tak i, både for enheten og den enkelte rusbruker. Forutsetningen må være at dette blir den første av flere oppmøter, som kan ende i et varig oppfølgingsprogram, og dermed bidra til at problemet blir mindre eller løser seg. I samtale med brukeren må det avgjøres om hjelp og støtte skal gjøres lokalt, gjennom oppsøkende team, helsesykepleier, psykolog. fastlege eller andre lokale oppfølgere. I noen tilfeller vil henvisning til spesialisthelsetjeneste være nødvendig.

Men hva med dem som tilsynelatende ikke trenger behandling eller hjelp, men som bruker narkotika av andre grunner, fordi det er godt eller gøy, eller fordi andre gjør det? Skal vi fortsette å la dem gjøre det? Vi syns ikke det. For det første kan det føre til at narkotikabruken deres øker, og at de utvikler rusproblemer over tid. Jo tidligere en begynnende narkotikabruk stopper, jo bedre sjanse er det for å forebygge problemer. For det andre vil alle narkotikabrukere som ikke blir stoppet bidra til å øke den sosiale aksepten blant andre, sårbare unge som i dag ikke bruker narkotika og andre helt vanlige unge som har lyst til å prøve.

Har vi noen metoder som kan bidra til at et slikt opplegg blir vellykket? Vi har noen års erfaring fra blant annet TIUR-prosjektet i Ringsaker. Det er et tiltak som er basert på ruskontrakter blant annet gjennom politiet og som får oppfølging gjennom prosjektet. Det er mange ungdommer som blir tatt av politiet for bruk av narkotika eller, om de ikke blir anmeldt for det, så gjennom bekymringssamtaler der foreldre også blir kjent med at det er en bekymring for rusbruk for ungdommen.

Mange får påtaleunnlatelse med vilkår om det å være rusfri, altså gå på urintesting. (Urintester kan også byttes ut med spyttprøver). Og så vet vi at bare det å testes ikke er nok oppfølging i seg selv. Det må være samtaler og kartlegginger i tillegg, som kan fange opp om det er underliggende årsaker til at man begynte å ruse seg. Man kan også prøve å endre tanker holdninger og kunnskap om rus. Så da er det både testing og ulik type oppfølging ved siden av. Det er også en del ungdom som oppsøker prosjektet selv, som ønsker å slutte å bruke enten cannabis eller andre rusmidler, og som vet hvor det er hjelp å få, og hvor en ruskontrakt kan være nyttig.

Det er også mange foreldre, skoler, NAV, barnevern, helsesykepleiere fritidsklubbledere og andre som prater med ungdom og fanger opp dette her og er veldig bekymret. De motiverer også ungdom til å gå på en kontrakt en periode.  Da kan de vise til rusfrihet overfor foreldre og andre og kvitte seg med mistanken om at de bruker, eller de kan få hjelp til faktisk å slutte.

Hvordan skal vi få til dette her? Forutsetningen må være at enhver narkotikabruk ikke bare er forbudt, men også er straffbar, som hittil. Da vil man unngå ulikhet for loven. De tyngste brukerne er allerede tatt hånd om gjennom kommunen og har pasientrettigheter. Og straffbarheten vil bidra til at narkotikabruken blant unge i mindre grad blir uoppdaget, men blir fulgt opp av politiet og i  neste omgang av narkotikaenheten i kommunen. Evaluering fra Ringsaker har vist at svært mange ungdommer kommer seg ut av stoffbruken på denne måten, og at samarbeidet med politiet har vært svært godt.