Over hele verden raseres viktige leveområder raskt, og arter forsvinner i en takt vi ikke har sett siden forrige store masseutryddelse da dinosaurene forsvant. Også her hjemme øker det menneskelige presset på våre hav- og kystområder. For tjue år siden vedtok Stortinget hvilke områder langs kysten og til havs som skal vernes.

Knapt kommet i gang

I 2010 forpliktet også Norge seg til å verne ti prosent havnatur innen 2020. På tross av dette har Norge bare vernet 0,5 prosent av norske hav- og kystområder. Norge sitter altså med en haug av Paper Parks. Disse oppstår når vernet i hovedsak skåner næringsinteresser eller private interesser mer enn naturmangfoldet. Og det er det som skjer i norske verneprosesser. Hurdalsplattformen sier at natur og klima skal ramme inn all politikk, da har sittende Regjering en formidabel jobb foran seg. Til samme tid er målsettingen å femdoble oppdrettsnæringen- og gruveselskaper står i kø for å dumpe avfall i nasjonale laksefjorder.

Økonomien i Norge hviler i betydelig grad på den ekstravkastningen som landets naturressurser gir. Naturressursene eies av det norske folk- og hovedtyngden av grunnrenten (ressursrenten) må dermed tilfalle det norske folket. Mens grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private- og skapt mange laksemilliardærer, har ressursrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet.

Inntektene

Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er ressursrenten anslått til 25-30 milliarder kroner i 2018. Til sammenligning var ressursrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greaker og Lindholt 2019. SSB). Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og svartelistet anadrom regnbueørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig 14 milliarder kroner- og over 20 milliarder for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021.SSB). Fellesskapet ranes til samme tid som miljøet forurenses av oppdrettsnæringen. Oppdretterne har blitt rike fordi politikerne har gitt dem ressursrenten!

Børslokomotivene

Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid. De kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Forurensningen skjer lokalt, men overskuddet forsvinner ut av kommunen. Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper Mowi, Lerøy, SalMar og Cermac.

De river seg løs fra opphavet i Norge. Mowis hovedeier er Geveran Trading, som er en del eieren John Fredriksen komplekse system for å unngå skatt. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermac eies fra Japan. Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljøet, økosystemet eller dyrenes velferd- og kanskje folks helse.

Kontroll

Det blir en viktig oppgave for den nye regjeringen å ta tilbake demokratisk kontroll over politikken rundt fjorder og oppdrett. Rømninger, lakselus, virus, bakterier, tap av fosfor, dumping av mikset avfall i sjøen og dårlig dyrevelferd. Oppdrettsnæringen bryter med blant annet Vanndirektivet, Forurensningsloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter.

Lukkede oppdrettsanlegg er ikke problemfritt, men de verste miljøutfordringene blir løst med slik teknologi. Ved plassering nær markedet «farm to fork» blir også CO2 avtrykket mindre, men fòrproblemet må allikevel løses. Ressursrenta er uansett vedheftet bruk av naturressurser.

Det er naturens og vanlige folks tur!