Av: Randi Sæter, barneskolelærer

Heldigvis skal ikke dette leserinnlegget handle om lærermangel, lærerflukt, lave søkertall til lærerutdanning, sykefravær, dårlige skolebygg, lav lønn, brutte – løfter, avtaler, vedtak og lover, mangel på ressurser, avstand fra topp til bunn, elever som ikke får den oppfølgingen de fortjener og har krav på, fylte klasserom med en voksen (oftere og oftere uten pedagogisk utdanning), skolefravær, mobbing eller skolevegring … nei det skal handle om skolehverdagen i «skole-Harstad», for den er vel annerledes?

I hvilken annen jobb blir jeg møtt med smil, klemmer, forventningsfulle barn som er klare for ny lærdom, lek og entusiasme sammen med meg, klassevenner og andre voksne på skolen? På vei til jobb en dag i vinter ble jeg stoppet i skolegården av en tidligere elev som slo ut med armene og ga meg klar beskjed: «Du kommer ikke videre før jeg får en klem». Det fikk hun!

Vi lærer, øver, utforsker, reflekterer, samtaler, bygger relasjoner, prøver og feiler, leker, ler, mestrer og mye mer i en hektisk hverdag i en fin blanding av timer og friminutt. Ifølge Kunnskapsløftet skal elevene oppleve et godt læringsmiljø, noe jeg stolt kan fortelle at jeg har og har hatt i klassene mine.

Når jeg er i klasserommet mitt, sammen med mine elever og en fantastisk miljøveileder har jeg det supert på jobb. Sammen gjør vi det vi kan for å nå målene som er satt for timen, uken, skoleåret, Kunnskapsløftet med kompetansemål som skal måles og vurderes fra første skoledag. Jeg har til og med en flott smarttavle som fungerer slik at jeg kan benytte meg at de mange tekniske mulighetene de digitale læreverkene våre inviterer til. (Det som hører med til historien er at jeg fikk kranglet meg til tavla da jeg slet med en vond skulder for noen år siden.) Jeg har det fint, men så er det slik at jeg ikke er i klasserommet mitt hele dagen, jeg må møte verden utenfor også.

Noen ganger trenger jeg hjelp til elever som behøver ekstra oppfølging. Da må jeg stille meg i «PPT – kø», for de flinke folkene som er på skolen en dag i uka har for mange saker og barn de må hjelpe. I tillegg til at de er overarbeidet har Harstad kommune satt som mål at spesialundervisning skal reduseres, men det har jeg ment noe om rett før jul i fjor. Køen gjelder også psykolog, BUP og andre hjelpeinstanser.

I gangene møter jeg elever som jobber, sluntrer unna, trenger en pause fra klasserommet og vi har ikke tilgjengelige grupperom. «Under trapp – grupperommet» med byens absolutt beste akustikk kan kanskje brukes til spesialundervisning akkompagnert av melketrallelevering, renholdere, elever på vandring, bordtennismatch, voksne og barn inn og ut, ut og inn. Elever som trenger en pause fra klasserommet sitt trenger ofte ro for å konsentrer seg, det er vanskelig å få til i gamle og slitte skolebygg uten grupperom.

Så møter jeg de flotte vikarene på 19–20 år, som er gitt samme oppdraget som meg med lærerutdanning og 25 års ansiennitet i det offentlige – heldigvis ikke noen av årene i det private næringslivet, for da hadde jeg ikke fått godskrevet ansienniteten, slik som flere av mine kollegaer opplever. Om de velger å si opp jobben i Harstad, begynner å jobbe i en av våre nabokommuner får de all ansiennitet godskrevet. Om de velger å si opp jobben i Harstad kommune, men blir ansatt i kommunen igjen innen rimelig tid, så får de derimot dessverre ikke ansienniteten godskrevet. Snakker vi beholde flotte og kompetente lærere i «AttraktivhelelivetHarstad»?

Ute i skolegården skal jeg ivareta alle elevene på skolen, elever jeg egentlig ikke kjenner så godt, men jeg likevel skal hjelpe med livets utforinger. Et ord som blir brukt mer og mer i skolehverdagen er reguleringsstøtte. Jeg skal hjelpe elevene til å regulere egne følelser. I tillegg må jeg kjenne mine egne følelser så godt at når jeg blir reist til helvete eller får beskjed om å gå hjem og «pule mora mi» så skal jeg opptre profesjonelt og rolig.

For to uker siden lurte jeg på om jeg skulle følge oppfordringen da jeg fikk beskjed om å reise til Helvete. Jeg undret meg over hvem jeg skulle sende reiseregningen til; rektor, skolesjefen, kommunedirektøren eller kanskje jeg skulle betale den også fra egen lomme. (Akkurat slik som jeg er pålagt av arbeidsgiver å gjøre når jeg må bruke min private mobil for å ivareta min egen og andre kommunalt ansatte sin datasikkerhet) Jeg kjente at en jobbreise hadde vært på sin plass, kanskje jeg kunne fått litt ny inspirasjon. På grunn av økonomi, prioriteringer og personalmangel er det sjelden jeg får mulighet til å dra på kurs. Lurer på hva en reise til nevnte sted ville gitt meg, for jeg tenker at hverdagen i skolen noen ganger kan betegnes som et «sant helvete».

Fredag var det et stormøte i byen om ungdomsbråk i Harstad. Frode Bygdnes og Edvin Eriksen etterlyser lærere på møtet. Udf beklager at de ikke kunne møte. Udf har liten eller ingen kontakt med elvene som går på skolen. Skolesjefen var til stede. Vet han hva som skjer i klasserommene og i dialogen med elevene hver dag? Var rektorer og lærere inviterte?

Marius Bergan i politiet var til stede på møtet der han påpeker hvor viktig skolearenaen er for barn og unge.

Hvis vi skal klare å være en god og viktig arena for barn og unge må vi ha kompetente voksne som kan håndtere dagens utfordringer for barn og unge. Det er vanskelig å hjelpe barn som har det vanskelig. Det er faktisk ganske vanskelig å hjelpe barn som ikke har det vanskelig også. For barn og unge er så mangfoldige.

Som kanskje mange har fått med seg i nyhetene på fredag fikk vi bekreftelse på at lærerne tapte nok et lønnsoppgjør. Lærermangelen og flukten fra yrket frykter jeg blir enda større nå. Lærere, – gode lærere er viktige! Skal vi få til å utføre vår jobb må vi ha et system og støttefunksjoner rundt oss som fungerer. Streiken i høst ble avbrutt av regjeringen som sa at nå tåler ikke barn og unge å være lenger uten den viktige arenaen skole.

Det nytter ikke lenger å lokke med gode ord og lønn i himmelen for lærere. Det betaler verken strømregningen eller veier opp for belastningen som vi blir påført med alt som ikke fungerer i og utenfor klasserommene. Mange barn og unge i Harstad har det vanskelig, de er ikke vanskelige, men forholdene i skoleverket gjør det vanskelig å hjelpe.

Heldigvis får jeg mange gode ord fra flotte kollegaer, elever og foresatte. Lønn i himmelen stiller jeg meg kritisk til, men jeg blir jevnlig bedt om å sjekke forholdene i «Helvete» så mulig jeg må benytte meg av tilbudet. Det er ikke et spørsmål om jeg får tilbudet, mer om når.

PS: «Jeg holdt jugekors da jeg skrev innledningen på leserinnlegget. Jeg har valgt å benytte meg av den strategien.» DS