Hvert eneste menneske på jorden har en psykisk helse og bærer en usynlig ryggsekk med innhold som oppvekstsvilkår, opplevelser og erfaringer. Vi har alle til felles å ha en slik usynlig ryggsekk, men for mange personer i samfunnet er den tung å bære. Spesielt over tid kan totalbelastningen bli for stor når den samme sekken man fikk i tidlig barndom og ungdomsår, også blir fylt med nederlag. Det kan dreie seg om skolevansker, rus og vold i familie, psykisk sykdom hos omsorgsperson(er), tapsopplevelser i nær familie, mobbing og ekskludering, vanskelig å få seg arbeid, dårlig råd osv.
Slike nederlag kan igjen føre til nedstemthet, frustrasjon, oppgitthet, skam og sinne. Over tid vil slike følelser kunne utvikle seg til angst, depresjon, selvskading, rus og alkohol, vold i nære relasjoner eller vold mot andre, selvmordstanker og i verste fall selvmordsforsøk med døden til følge. Dette vil igjen kunne føre til enorme samfunnsmessige kostnader, både for hjelpeapparatet, institusjoner og ikke minst for tapt arbeidskraft.
Nyere forskning og undersøkelser viser at det er en klar sammenheng mellom risikofaktorer/beskyttelsesfaktorer i barndommen og livsstilssykdommer som voksen. Spesielt ACE studien kan her nevnes sentralt med et stort empirisk belegg. ACE studien er en langtidsstudie (med opphav fra USA) med mer enn 17.000 personer og ble påbegynt i 1995. Siden da har man klart å innhente mye informasjon og data gjennom kartlegging og intervjuer av de 17.000 personene i studien. Det som er mest relevant og oppsiktsvekkende er at en ser tydelige sammenhenger mellom oppvekstsvilkår og hvordan dette igjen påvirker individets både psykiske, mentale og fysiske helse. Mange faller utenfor arbeidslivet, utvikler alvorlige sykdommer på sikt, mister relasjoner og opplever ensomhet.
Jeg er en av de usynlige som har gått rundt med en usynlig ryggsekk hele livet, og som nå har lyst til å dele min historie med akkurat deg som leser dette. Ved å stå frem med litt av min livshistorie håper jeg å bidra med åpenhet og skape refleksjoner hos leseren. Med andre ord klare å se det store bildet i et biologisk, psykologisk og sosialt perspektiv. Hvordan vi føler og handler i hverdagen, skapes og dannes av våre tankemønstre. I tillegg vil jeg forsøke og årsaks- forklare hvorfor jeg selv har vært unnvikende eller reagert uhensiktsmessig i situasjoner siden jeg var et barn.
Et usynlig vonde som kan tilhøre alle
Hvordan kan det egentlig ha seg at jeg som alltid har vært fascinert av å møte nye mennesker, drevet idrett på nasjonalt nivå i mer enn et tiår, være opptatt av andres ve og vel, hjelpe andre, snakke med barn, ungdommer og voksne, og har 4 nydelige barn – føler på skam, utilstrekkelighet og ensomhet?
Jeg har håndtert mange tøffe tider som har inneholdt tap av nære relasjoner, store konsentrasjonsvansker i skolesammenheng, seksuelle overgrep, tap av «gode» venner, hatt mange jobber, fått høre at jeg var et problembarn på skolen, utsatt for sjikanering av fotballtrenere som stemplet meg som useriøs uten å kjenne meg, opplevd familiesorg i forbindelse med et komplisert arveoppgjør, strøket på bachelor, opplevd en heftig barnefordelingssak - og det som kanskje gjør meg aller mest sårbar og skamfull. Å ikke leve opp til egne og andres forventninger til papparollen for mine barn som jeg setter aller høyest i livet.
Som mennesker har vi en iboende beskyttelsesmekanisme som handler om et følelsesstyrt atferdsmønster ved fare, trusler eller når vi er redd. Noen vil slåss og kjempe (FIGHT), noen vil fryse og stivne til som handlingslammet (FREEZE), og den siste kategorien vil flykte og stikke av (FLIGHT).
Jeg er definitivt i den siste kategorien og kun i situasjoner hvor min familie, gode venner eller sterkt urettferdig behandling av andre individer – ville jeg gått over i en slåss funksjon (FIGHT). Heldigvis har jeg unngått sistnevnte ganske godt, men det er nok noen ti talls personer som har fått høre noen heftige nord norske gloser, når jeg mener de har opptrådt arrogant eller behandlet meg og andre dårlig. Baksiden er at etter slike hendelser har jeg fått en fysiologisk reaksjon i etterkant, som har handlet om jeg har følt på skam og en følelse av jeg ikke duger til noe som helst.
Jeg er en 1975-modell, vokst opp med en mor med revmatisme (leddgikt/ufør), en far som selvstendig næringsdrivende og en eldre storesøster.
Mine oppvekstsvilkår var langt fra de beste, men i familien var det veldig mye samhold, masse kjærlighet og omsorg. Det gav meg en resiliens og en tro på at de utfordringer og hindringer jeg kom til å støte på senere i livet, kom jeg til å overvinne og vokse på.
Nyere forskning og sosial støtte
Nyere forskning viser at det som forebygger psykisk og fysisk helse aller best – er nære relasjoner til andre mennesker. I denne undersøkelsen vises det til at mangel på relasjoner og sosial støtte (ensomhet) utgir en like stor helserisiko som det å røyke, noe som direkte angriper lunger og lymfesystemet. Det er et ganske oppsiktsvekkende funn og muligens et tegn på at vår tids fortolkning av fysisk og psykisk helse, nærmer seg med stormskritt et paradigmeskifte. For mennesker er jo tross alt flokkdyr gjennom evolusjonen, og hele vår genetikk er utviklet for å ivareta hverandre og formere oss for kommende generasjoner.
Sosial støtte fra familie, venner, kollegaer og nettverk – kan derfor være helt avgjørende for hvordan man håndterer kriser og sorg. Foruten stabile plattformer i form av en familie, venner og arbeid, kan traumer og store livskriser oppstå. Derfor er hurtig hjelp og støtte så utrolig viktig for å hindre utenforskap og marginalisering. Med nesten 2 selvmord hver eneste dag og ti ganger så mange som forsøker å ta sitt eget liv i Norge, er det høyst nødvendig med nasjonale tiltak. Først og fremst på et lavterskelnivå som for eksempel en app på mobilen som gir deg som sliter øyeblikket mulighet til å få hjelp der og da. Helst av noen som har opplevd samme krise, og som har bearbeidet og tilegnet seg kunnskap om hjelper rollen.
Min ukjente historie
De første 12 årene var for det meste veldig bra med mye kjærlighet, omsorg og sosial omgang med slekt og familie. Skolen var mer berg og dalbane for min del. I barneskolen var jeg en svært aktiv gutt som nok hadde fått en diagnose med de fire bokstavene ADHD, spesielt med dagens kartlegging for å forklare utfordrende atferd utenfor normal prinsippet. De fleste guttene var bajaser og hadde mye energi, noe som preget lærings- og støymiljøet i klasserommet. Noen elever vil alltid ha et høyere aktivitetsnivå enn andre, og det trenger nødvendigvis ikke kun forbindes negativt, men jeg ble fort en elev som en klasseforstander eller lærer kunne gi skylden for uro andre hadde begått. Selv om det må tilføyes at jeg også gjorde uskyldige rampestreker som bråk og tull med medelever.
I dagens skole har man heldigvis mer pedagogisk og sosial pedagogisk kunnskap, og supplerer man sosialfag arbeidere/terapeuter i en fremtidig skole – vil man få en mer tverrfaglig tilnærming til hvordan skape gode læringsmiljø som ivaretar alle elevene.
Seksuelle overgrep som tenåring skulle, koste dyrt. Her er det viktig å presisere at overgrepene ikke ble utført av familie eller voksne, men av jevnaldrende gutter. Jeg gikk inn i overlevelsesmodus og som en veldig sosial gutt med gode sosiale antenner, ble det en beskyttelsesmekanisme. Så jeg bestemte meg tidlig og brukte veldig mye energi i hverdagen, for å forsøke å ikke gi noen tegn eller mistanke om at noe ikke var helt som det skulle.
Når man opplever noe så traumatisk, vil det påvirke alle aspekter med livet. For meg handlet det først om store konsentrasjonsvansker i undervisningssammenheng. Spesielt de to siste årene på ungdomsskolen og 3 år på videregående skole, hvor jeg slet med å dissosiere veldig ofte og ikke følte mestring med fagene. Det påvirket også sosiale relasjoner med jevnaldrende hvor jeg tok på meg en rolle med overdreven selvtillit, som en kompensasjon for et dårlig selvbilde. Den siste påvirkningen var som fotballspiller og basketballspiller hvor jeg i perioder forsvant fra idrettene jeg virkelig likte å holde på med, som følge av at jeg ikke klarte å regulere mitt eget følelsesliv. Isteden oppsøkte jeg fest og alkohol som en slags flukt fra mine egne følelser, og i en setting hvor prestasjoner ikke var så viktig. På hjemmebane forsøkte jeg så godt som mulig å skjule hvordan jeg hadde det. Min søster flyttet hjemmefra for å gå på landbruksskole, min far jobbet mye som malermester, og min mor var hjemmeværende med reumatisk sykdom. Jeg følte på en enorm skam og var redd for at min familie, mine venner og nettverk kom til å støte meg vekk, dersom jeg fortalte noen om det. I tillegg ville jeg ikke være til bry, og trodde jeg kunne bare glemme det som hadde skjedd.
Jeg hadde en konstant uro i kroppen og dissosierte ofte (unormalt mye for en ungdomshjerne, da hjernen min var mest i overlevelsesmodus). Kombinert med et høyt aktivitetsnivå, ble det fort tullet vekk med tøys og uro. Så lenge jeg var med venner og det skjedde noe, slapp jeg å forholde meg til de mange automatiske negative tankene som dukket opp i løpet av hverdagen.
Dette ble min redning
Min redning ble å delta i sosial interaksjon med venner av alle slag å holde på med alle slags idrettsaktiviteter. Her var fysisk aktivitet gjennom fotball, basketball, styrketrening, håndball, slalåm, og badminton – alle med på å styrke og forme min psykiske helse gjennom mestring og sosial interaksjon med likealdrende. Drømmen var å flytte til Østlandet, bli fotballproff, flytte til utlandet og tjene nok penger til å skape en sikker og trygg hverdag for familie og barna mine. En ganske vanlig drøm blant unge og lovende fotballspillere, bare at jeg hadde en enorm motivasjon for å oppnå den. Jeg ville vekk fra byen og søke etter et gunstigere miljø, hvor jeg kunne få begynne med blanke ark.
I tillegg hadde jeg en drøm om å samle alle i familie og slekt til store sammenkomster, hvor alle kunne kjenne på mye kjærlighet og omsorg. Slik jeg fikk oppleve frem til min mor døde året 1996, i en alder av kun 42 år. Jeg var den gang 20 år og veldig inspirert til å følge fotballdrømmen. I tillegg så gjør det noe med et ungt menneske å miste sin forelder i en viktig fase av livet. Man ønsker jo alltid at sine egne foreldre skal leve så lenge som mulig, slik at ens egne barn får møte og ha kvalitetstid med sine besteforeldre.
Å føle på ensomhet og sorg
En av de vanskeligste tingene jeg gjennomgikk som ung voksen etter tapet av min mor, var utvilsomt det å føle på ensomhet og sorg. Selv om jeg var en satsende fotballspiller og med et stort nettverk av venner, var det ikke noe oppfølgning i 1996. Jeg følte meg forlatt og at ingen virkelig brydde seg. Min pappa gjorde sitt aller beste, men han var nok i dyp sorg over å ha mistet sin livspartner så tidlig.
Det man har mest behov for er at noen tar kontakt og gir deg støtte, enten gjennom aktiviteter eller ved kun å være der.
Som voksen forstår jeg så mye mer om de mekanismene som er i sving rundt tap av nære omsorgspersoner. Derfor må man aldri glemme å være redd for å si noe galt eller gjøre noe. Selv om man har innhentet kunnskap om sorg de siste 25 årene, så er mye uforandret. I dag i 2022 opplever fortsatt personer og familier som gjennomgår sorg, at det er mangel på støtte og oppfølgning både fra hjelpeapparatet og fra venner, kollegaer og familie. Ingen burde sitte alene med sorgen.
Paradokset ved ensomhet og sorg prosesser, er at den som opplever det trekker seg ofte unna alt og alle fordi ens følelsesliv blir så kaotisk og smertefullt. På den andre siden vil nettverk gjennom familie, venner og kollegaer synes det er vanskelig å tilnærme seg vedkommende – i frykt for å si noe galt eller ikke vite hvordan man skal håndtere situasjonen. Resultatet blir at den som allerede er i en sårbar og uoversiktlig situasjon, får det enda vanskeligere med å håndtere sorgen og ensomheten.
Derfor er det veldig viktig med kunnskap om hvordan man kan forebygge ensomhet og hvordan man kan bistå personer som opplever sorg. Ofte er svarene mindre ukomplisert enn man selv tror. For å oppdage ensomhet kan man være nær andre og se etter tegn som at vedkommende begynner å være mer for seg selv, velger bort sosiale tiltak, slutter med aktiviteter osv. Når det gjelder personer som opplever sorg gjelder det samme. Vi må ikke slutte å bry oss. Vi må være mer på. Søk kontakt. Personlig oppmøte hvis mulig. Si en setning som «Jeg er her for deg hvis du trenger meg, og vær ikke redd for å be om hjelp til noen gjøremål eller bare gå en tur med meg». Mennesker er forskjellige og selv om noen ønsker å være i fred i sorgen, skal vi respektere det, men fortsette med å være der og være til stede for vedkommende. Slik tror jeg man best forebygger ensomhet og ivaretar sorgprosesser.
Å ikke leve opp til egne og samfunnets normer
Jeg vokste opp i en familie og slekt som gav utrolig mye kjærlighet, omtanke og omsorg. Gode varme klemmer, ivaretakelse og det å føle på å være en del av flokken gav meg mye resiliens i barne- og ungdomsårene. Dette gav meg også et bilde på hvordan jeg selv ville ha det som voksen. Bildet jeg så for meg var å få en kjæreste, gifte meg og få 2 eller flere barn. Jeg ville forsørge familien, ta godt vare på alle rundt meg, og samle slekt og venner til hyggelige stunder. Med andre ord – den idylliserte familien anno 1985.
Opplever man traumatiske hendelser kan det enten styrke meningen med å sørge for å beskytte, eller i andre enden gi opp å stole på andre eller tenke godt om våre medmennesker. Det å ha en opplevelse av sammenheng er en viktig faktor for å finne mening i hverdagen og livet. Når jeg da ikke klarte å etterleve familierollen og ofte følte på skam og utilstrekkelighet, så jeg ingen annen utvei enn å stikke av.
I tillegg leter man etter feil og mangler i forholdet eller hos hverandre når ting er kaotisk, slik at jeg kunne rettferdiggjøre min egen handling. Den gang viste jeg ikke og manglet kunnskap om at det handlet om mitt eget atferdsmønster ved fare, som var å flykte eller kjefte på andre når jeg følte meg dårlig behandlet. Det handlet sjelden om ekteskapet, fotballkamerater, mine venner eller de ulike jobbene mine.
Dro til USA for å følge drømmen
Jeg fikk veldig mye kjærlighet fra spesielt familie og slekt som barn. Det var alltid en klem, en hånd som strøk meg gjennom håret eller på ryggen. Jeg ble ofte møtt med et smil og mye humor som tok brodden av en kamp som var tapt, en hendelse på skolen, eller en krangel med en venn eller på fotballbanen.
Jeg fikk tidlig troen på meg selv fra både min mor, som også var min største og beste motivator, og min far som lot meg holde på med fotball, basketball, håndball og slalom. Hvor mange potteplanter, lamper og blomstervaser jeg knuste med fotballen innendørs, har jeg ikke tall på i dag, men mine foreldre lot meg holde på. I alle fall til det var fare for å knuse vinduer.
Jeg fikk mye støtte og anerkjennelse i idrettsmiljøet, spesielt innen fotball hvor jeg hadde mange gode lagspillere. Det var en arena jeg virkelig følte mestring på, men som jeg aldri helt fikk til 100 prosent. Utenomsportslige forhold som konsentrasjonsvansker i skolesammenheng som følge av de seksuelle overgrepene, gjorde at jeg titt og ofte droppet treninger og kamper i perioder jeg hadde det vanskelig.
Året 1992-1993 da jeg dro til Los Angeles, California, USA for å følge guttedrømmen om å bli profesjonell fotballspiller. Det var en helt uvirkelig opplevelse som bød på mange opplevelser og erfaringer. De fleste av dem positive, men også mange negative som satt spor i meg lenge etterpå. Det spesielle med hele historien er at jeg dro privat, uten et nettverk eller organisasjon som kunne følge meg underveis. En septemberdag i 1922 ble mine foreldre oppringt fra en amerikansk fotballtrener som hadde sett meg i aksjon under Dana Cup 1992. Han ville ha meg til å spille i en profesjonell juniorliga i Los Angeles. Mine foreldre var usikker, men lot meg dro. I dag tenker jeg at de var helt gærne som lot meg dra, men jeg ville aldri vært foruten den opplevelsen. En stor takk til de som trodde på meg. Det sier alt om de!
År 2000 da jeg ble pappa og forelder for første gang var enormt stort, og overgikk alt annet jeg hadde oppnådd i livet på idrettsarenaen. Følelsen av å være på sykehuset med den du elsker, forsøke å støtte, trøste og gi omsorg. Belønningen er verdens vindunder og skaperverk. Alle har de en etter en fått ligge på mitt mannlige bryst, og et livsbånd blitt etablert. Verdens mest nydeligste og skumleste følelse på en gang. Etter det har det blitt 3 barn til. Alle like unike og alle like mye elsket.
Relasjoner til andre mennesker har alltid betydd mye for meg og min egen utvikling som menneske. Å bety noe for andre. Å lytte til andre sine historier. Å ha fysisk kontakt med noen. Å dele sorger og gleder med. Å elske med og søke nærhet med. Å hjelpe og få hjelp.
Seire i livet har betydd mye for egen psykisk helse. Som arbeidstaker. Som kjæreste. Som venn. Som hjelper. Som kollega. Som sønn. Som far. Som bror. Som student.
Sykling og naturen som helt avgjørende for å håndtere egen psykisk uhelse.
Årene 2010-2020 var et knalltøft tiår hvor flere hendelser skapte en kaotisk og usikker hverdag. Jeg avsluttet en 20 års fotballkarriere, gikk gjennom en sorgfull og tung skilsmisse med en krevende barnefordelingssak, selvmordstanker og et selvmordsforsøk, fullførte en høyere utdanning med videreutdanninger, fikk ny kjæreste og 2 nye barn, og på toppen av dette hadde jeg 3 arbeidsforhold som ikke var særlig fruktbar.
Jeg var skikkelig langt nede psykisk og følte på skammen og utilstrekkelighet.
Et ord som kan oppsummere dette tiåret er surrealistisk. Det var et spesielt tiår som inneholdt utrolig mye drama, spesielle situasjoner, intriger, nederlag og tapsopplevelser. Men det inneholdt også mange gode øyeblikk, hendelser og situasjoner. Både innen egen utvikling, jobb, familiært og ikke minst på det sportslige plan. Jeg fant en ny idrett i 2010-2011 og falt pladask for aktiviteten. Jeg fikk sykle Tour de Andørja flere ganger, Tour de Senja, Insomnia fra Å i Lofoten til Lødingen, Lavkarittet, Hålogalandsrittet, Birkenrittet m.flere. Jeg ble en del av fellesskapet i Harstad Sykkelklubb og Team Cefo, noe som gav meg mange flotte øyeblikk i en utfordrende tilværelse. Syklister fra hele Nord Norge som Harstad, Senja, Tromsø, Bodø, Narvik, Vesterålen og Lofoten, har virkelig gitt meg bekjentskaper og vennskap som har betydd mye. Dessverre har jeg ikke klart å ivareta kontaktene godt nok. Mest på grunn av familiesituasjon og når jeg har hatt virkelig tunge dager som følge av livskriser og fortid. Det er mange personer i sykkelmiljøet som har betydd utrolig mye for meg og min psykiske helse, men som ikke vet det selv. Det har vært dager hvor akkurat smilet, kommentarene eller tilstedeværelsen til den personen, virkelig reddet dagen min og gav meg energi. Tusen takk til alle dere som ikke vet dette selv, men som jeg har truffet opp igjennom årene.
Jeg har vel uoffisiell norgesrekord i å eie x antall sykler i løpet av de siste 9-10 årene, men det sier også noe om hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp idretten jeg er virkelig glad i. Det har også vært økonomiske prioriteringer som ligger bak salgene og kjøpene.
Sykling for livet og for en god psykisk og fysisk helse er å anbefale på et sterkeste. Forskning viser også at det er veldig mange grunner til å begynne med nettopp – sykling som aktivitet, uavhengig alder, nivå og bakgrunn. Spesielt fordi det er sosialt, lite belastende og du kan bruke el sykkel, bysykkel, terrengsykkel, eller landeveissykkel. Du bestemmer selv nivået.
27 år med skam og taushet
Kun tilfeldigheter gjør at jeg kan sitte og skrive dette. Det tok meg 27 år å fortelle om alt det vonde og om overgrepet. Selv ikke min nærmeste familie og venner viste noe. 27 år med skam, vonde og negative tanker og utilstrekkelighet er en evighet. Masken jeg tok på meg som 13 åring fikk mange skrammer og dype sår, men ble aldri helt tatt av før i 2014.
Jeg innså at jeg var nødt til å lette den tunge ryggsekken, og få hjelp til å bearbeide alle hendelsene som hadde dukket opp i løpet av nesten 3 tiår. Og jeg er svært takknemlig for at den personen jeg valgte å dele historien med, klarte å omfavne og vise forståelse. Hun er i dag mor til mine to yngste barn og en utrolig flott person, som jeg håper å ivareta vennskapet livet ut. Min søster med familie og min pappa har også vært helt super etter at jeg valgte å dele budskapet, og selv om de bor 1500km unna – er jeg svært heldig som har de. Mine to eldste gutter vet også i dag om overgrepet og det har vært viktig for meg å være åpen om det.
Å vise svakhet er også en styrke og jeg er overbevist at barn og ungdommer som vokser opp i dagens samfunn, trenger å vite at man er god nok uansett prestasjoner. Det viktigste er at man vokser opp til å bli et godt medmenneske og at man tør og våger å følge sine drømmer. Dannelse skjer i relasjoner til andre mennesker og den som har ikke feiler, kan aldri lære av sine feil.
Jeg er også svært takknemlig for å ha fått psykologisk veiledning, selv om det ikke gav veldig fruktbare resultater. Det handler nok mer om mellommenneskelige relasjonsferdigheter, egen forforståelse av teori og empiri, og det man bringer med seg av eget liv og erfaringer. Så er det viktig å presisere at det finnes veldig mange dyktige psykologer og samtalepartnere der ute. At den første terapeuten jeg fikk tilbud om å snakke med på DPS var 25 år sier sitt.
Veldig mange psykiske vansker kan forebygges tidlig dersom man har en eller flere personer i livet sitt, man kan dele tanker og følelser med. Som lytter og som er til stede uten å dømme og uten å ta eierskap i akkurat dine vansker. Husk at vi alle sammen opplever livssorg og kriser ulikt.
Jeg kunne ha vært en rusmisbruker eller en drapsmann. Jeg kunne valgt å fullføre noen av selvmordstankene jeg har hatt de siste 25 årene eller endt livet mitt i et selvmordsforsøk en vårdag i 2016.
Jeg vil som alle mennesker på denne jorden være en del av en flokk. Være god nok for den jeg er, uansett legning, kulturell bakgrunn, samfunnslag, eller det jeg har i bagasjen. Jeg har behov for å bli sett, hørt og verdsatt som medmenneske. Jeg har behov for gode relasjoner og gode venner som jeg kan snakke med alt om – uten å dømmes. Jeg har behov for fysisk kontakt og sosial interaksjon – ikke likes og antall venner på digitale medier.
Mitt beste tips til deg som opplever livskriser eller har det vanskelig i hverdagen:
Sørg for å gå tur i skog og mark hver dag. Start med å gå ut døren.
Ring en venn, familiemedlem, kollega eller meld deg inn i en forening for å forsøke å opprettholde sosial interaksjon.
Få nok søvn (7-9t) per døgn, spis sunt, drikk vann, ta kald dusj.
Hold deg unna sosiale medier. Gå heller på biblioteket å les.
Skriv en liste hver eneste kveld over 3 oppgaver/mål til neste dag, samt 3 personer/opplevelser/helse du er takknemlig for. F.eks. barna mine, foreldrene mine, læreren min, søsken, kjæledyr, trener, helsen min, venner osv.
Mitt mål for fremtiden er å sørge for at Norge og velferdsstaten tar psykisk helse og oppvekstsvilkår på alvor, og gir alle mennesker et godt utgangspunkt for utvikling og livskvalitet.
Det vil si å dekke grunnleggende behov som bolig/leilighet, gi gratis helsetilbud til alle borgere som har behov for det, samt sørge for at alle har en inntektssikring som gir økt livskvalitet. Fattigdom skaper fysisk, mental og psykisk uhelse. I tillegg må det satses mer på det forebyggende arbeidet i barnehage og skolesektoren. Herunder styrke bemanningen, sørge for et mer kjønnsnøytralt arbeidsmiljø, og få inn tverrfaglig kompetanse. Inkludering og fellesskap er kun fine ord – dersom man ikke kan omgjøre det til fysiske handlinger
Drømmejobben er å jobbe innen en organisasjon hvor man jobber strategisk og målrettet med hele enkeltindividet for å bli en best mulig versjon av seg selv. Det fysiske, mentale og psykiske henger tett sammen og er helt avgjørende i både et folkehelseperspektiv og for å få organisasjoner til å lykkes med å nå sine mål.
For ordens skyld kan jeg si at på tross av dette går det ganske bra. Jeg har en fast jobb som rådgiver/veileder, en utdannelse som barnevernspedagog med ulike videreutdanninger, jeg har fire barn, og en fysisk og mental helse som er god. Jeg har mine dager hvor også min psykiske helse svinger, men det avhenger som ofte av søvnkvalitet, stabilitet i relasjoner, og at mitt eget følelsesliv er håndterbart. Mitt engasjement for psykisk helse er stort, fordi ingen skal måtte føle på ensomhet, utilstrekkelighet og skam. Det fører kun til dårlig livskvalitet. Det samme gjelder fysisk aktivitet som forebyggende for psykisk uhelse.