Av: Eivind Stene, fylkesleder Troms og Finnmark FrP

Noe er riv ruskende galt. For litt over et år siden kunne vi fortsatt kjøpe strøm til en noenlunde normal pris. Vi kunne også fylle tanken for halvparten av dagens kostnad.

Advarselen kom allerede for noen år siden. Storstilt utskiftning av målere rundt om i de norske hjem, den gamle måleren skulle ut, og en ny med fjernavlesning skulle inn.

Dette skulle gjøre alt lettere, selv om strømselskapene allerede i stort baserte fakturaen din på innrapportering som du selv sendte inn. Jeg må erkjenne at jeg var blant dem som var skeptisk. Det ene var kostnaden ved dette, men det verste var muligheten som oppsto for det vi den gang betegnet som rushtidsavgift på strømmen.

Tross avfeiing av denne bekymringen da de nye målerne ble etablert er det akkurat der vi er i dag. Strømprisen svinger fra time til time med en prisforskjell det til tider er å bli svimmel av.

Kommer du hjem etter jobb og er avhengig av å få middagen klar, får strømpris være strømpris. Svindyrt blir det uansett da verken ung eller gammel kan utsette måltidet til kvelden da strømprisen kanskje er noe lavere. Klesvask og tørketrommel blir vi fortalt at kan kjøres på natten, men jeg tror ikke brannvesenet har skiftet mening når det gjelder dette.

Slik kan vi fortsette med eksempler i strøm- og energinasjonen Norge, landet som hadde rikelig med vannkraft og som alle husstander i Norge har basert sitt energiforbruk på.

Det blir ikke bedre av at dette er villet politikk. Det er altså gjort politiske vedtak i en årrekke som har fått oss hit. Utenlandskabler, nedleggelse av stabile kraftkilder til fordel for vær og vind i Europa samt en grønn omstillingstanke uten konsekvensanalyse.

I tillegg kan vi fylle på med elektrifisering av oljeplattformene våre, elektrifisering av Melkøya samt planer om hydrogenproduksjon og batterifabrikker.

Drar vi den grønne omstillingen ned på et lokalt og regionalt nivå finner vi kommuner som bruker tid på klimaregnskap hvor det er om å gjøre å være bedre enn nabokommunen. Ferger og hurtigbåter skal elektrifiseres, ladestasjoner for elbiler skal bygges, byggeplasser skal elektrifiseres.

For å sette et bilde som er enkelt å forstå på hva dette betyr i praksis, så trenger en elbillader på 150 KW like mye strøm som et boligfelt med om lag 30 husstander. Elektrifiseringen av sambandet Lødingen-Bogenes resulterte i at effektbehovet til Lødingen med sine 1600 innbyggere fordoblet seg over natten. Dette koster penger. Mye penger! Samtidig er det heller ingen som tror at hvis byggeplassen skal bli helelektrisk, at det er entreprenørene som tar den regningen.

Isolert sett er det noe av det ovennevnte som kunne vært fornuftig å gjøre dersom vi hadde ubegrenset tilgang på strøm, men slik er det altså ikke. Strøm er i ferd med å bli et knapphetsgode, og det er ikke lenge siden at vi hørte ordet strømrasjonering.

Når det legges så mye forbruk til uten at det kompenseres på produksjonssiden, er det ikke så vanskelig å spå hvordan kurven vil bli. Nordmenn er et naturelskende folk. Vi vil gjerne beholde fossene og vassdragene våre, samt at vindturbiner raserer uberørt natur og sannsynligvis ikke er så grønne som man kunne ønske seg. Slikt blir det fort problemer av, og du må uansett ha en solid løsning for de dagen det ikke er vind nok.

Da står vi igjen med vindkraft til havs. Bunnfast havvind finnes det mye av nedover i Europa, og at Norge skal gjøre dette til et nytt industrieventyr kan man stille spørsmål ved. Så langt har det vært lite å hente på å finne opp kruttet på nytt. Flytende havvind som kanskje er det vi hører oftest, er det også ikke lett å la seg overbevise om. Greit nok at Aker og andre selskap som skal levere og tjene penger på dette er positive, men at dette er godt nytt for strømkundene er heller tvilsomt. Regnestykkene starter stort sett fra én krone pr. kWh og oppover. Om dette inkluderer flåten av supplyskipene som logisk sett må til for å vedlikeholde anleggene, vet jeg ikke. Uansett er én krone og oppover pr. kWh nok veldig mye mer enn det de fleste vil akseptere som normalpris på strøm.

Den billige vannkraften har vært en av de naturgitte fortrinnene ved å bo i kalde Norge, og det burde fortsatt være. I andre land er det andre fordeler og ulemper som befolkningen nyter god av eller løser.

Hva burde vi gjøre? Ikke elektrifisere sokkelen eller Melkøya, eller andre installasjoner som kan lage sin egen strøm. Hydrogenproduksjon og annen industri som baserer seg på å konvertere energi til annen energi med tap, kan kun basere seg på overskuddsenergi og det alene. Etablering av slike anlegg vil ikke bare kreve energi når det er overskudd av det, men døgnet rundt – året rundt.

Norsk gasskraft burde være et alternativ også inn i det norske nettet, i alle fall på kort sikt. Det kan neppe være verre å gjøre dette i Norge enn i resten av Europa. Kjernekraft burde mer på dagsorden sammen med større trykk på forskning og samarbeid innen fusjon. Gjennombruddene på dette feltet kommer tettere og tettere. Skatteregimet rundt vannkraften burde endres slik at anleggene blir modernisert og kan hente ut hele potensialet.

Den oppvoksende generasjon og klimalobbyen burde investere tiden sin i skole, utdanning og entreprenørskap. Med andre ord gjøre alt for å bli den neste «Einstein» som gir oss oppfinnelsen som revolusjonerer energiproduksjon. Å lime seg fast i veien eller å skvette maling på nasjonalarven vår, vil ikke bidra til å løse noe som helst, men i stedet gjøre frontene hardere og sinnet større.

Om det finnes en nødbrems, burde den trekkes hardt i. Og det nå!