Når min for lengst avdøde, kloke far følte urett, så tok han i bruk det sterkeste uttrykk han brukte i dagligtale, nemlig «Eg e harm!» (Senja-språk). Det vil jeg også nå bruke, når vi i dagens Harstad Tidende (28.12) leser historien til 83-årige Gerd Madsen.
Man kan spørre seg: Er det mulig!? Ja, i dagens Harstad er det mulig!
Jeg kjenner jeg blir virkelig satt ut, og føler med en av kommunens eldre, som har gjort sin plikt – men får hun sin rett?
Nei, her brukes alle mulige og umulige forklaringer at en enslig 83-åring, som bor avsides til, i et gammelt (antakelig lite tilpasset bolig) og som må bruke rullator inne i boligen, har hatt slag, at hun er for frisk, kan blant annet bruke TT-kort til ærender og så videre! Du kan nesten ikke tro det du leser.
Var det noen som for eksempel spurte: Er du ensom, trenger du besøk, behersker du snø, is og kulde?
Man blir fristet til å bruke langt sterkere uttrykk en å si «Eg e harm».
Så hører vi: Ja, men, det er press på omsorgsboliger (og sykehjemsplasser). Ja, det er selvsagt riktig, det er en situasjon som ikke er kommet som siste julekvelden på kjerringa – nei, det er heller mangel på prioritering og ta på alvor den demografiske situasjon. Eller, er det slik at det er de «ikke lovpålagte» som tar både oppmerksomheten og som får det de ber om, i alle fall kan det se slik ut.
Eller – må noen dø for at det skal bli plass for en ny trengende?
Gerd Madsens spørsmål er selvsagt relevant, men utrolig trist.
Jeg har skrevet det før, men gjentar: Vi som mener har gjort vår plikt, må kunne kreve vår rett selv om vi aldri har stått på barrikadene og krevd. For det kan ikke underslås: De som roper høyest, har kraftige talsmenn og mener kommunen må trø til blir hørt! Hvor rettferdig er det?
«Eg blir harm!».