Skrevet av Arne Ernstsen, Sandtorg.

I nyhetene hører man at Norge gir 500 millioner kroner for å redusere avskogingen i Amazonas, samtidig som Norges Bank hever styringsrenta med 0,25 prosentpoeng til nå 4,5 %. Flere økonomer ble i nyhetsbildet svært så overrasket over denne rentehevingen, så her strides de lærde.

Uansett, noen vil kanskje føle dette som et ikke så reint lite norsk jordskjelv. Menneskeskapt, og utløst av vår egen regjering samtidig som vår egen fattigdom vokser frem landet rundt.

Imidlertid, en liten gladnyhet for de mange er å lese at noen lokale banker står frem og velger å ikke øke renten for deres kunder. Fremsynt, og en god smak av den gulroten om du vil til å hente inn flere kunder. Noen kaller det konkurranse, og det kommer nok godt med. En mye bedre julegave til de mange enn det Norges Bank kom med.

Fattigdommen; Her anslår FN at rundt 10 prosent av befolkningen i Norge lever under den relative fattigdomsgrensen – og den øker. Samtidig som Norges bistandsbudsjett til utlandet er cirka 58 milliarder i år. Det er noe det. Og vi er da kanskje på god vei til å redde verden, hva vet jeg.

Men som vi alle vet er Norge et av verdens rikeste land. Hvordan kan det da ha seg at det blir flere og flere fattige her i landet? Det virker helt klart som det er noe i norsk politikk som ikke funker som det burde. Derfor all grunn til å lytte til Frps økonomiske politikk.

Kan de regjerende styrende organer virkelig leve med at matkøene øker, samt at stort sett alt av våre forskjellige avgifter eskalerer?

Føler virkelig alle som stemmer på regjeringspartiene at dette er og vil bli den gode, norske normalen? Er dere virkelig «happy» med dette? Fører dette til vekst eller verdiskaping? Forstå det den som kan.

Når de ved selvfølelse opplever at regjeringspartiene mister velgerne, bør det ringe en bjelle her, mens vi vanlige folk «sitter stille i båten» i vente på det neste norske politiske jordskjelv. Og det kommer.

Ære og skammens følelse; Det verste er kanskje matkøene, barnas følelse og at folk ikke har råd til å holde nok varme i husene sine, eller ikke har råd til å bytte ut utslitte klær til barna. Eller kanskje ikke har råd til å delta i regelmessige fritidsaktiviteter for barna. Det er så meningsløst, en følelse av tomhet som tapper oss for inspirasjon, glede og motivasjon.

Alle bør forstå at på en slik plattform i livet er det svært vanskelig å få endene til å møtes i vårt så enormt rike AS Norge. Er det virkelig dette som skal gavne felleskapet?

Hvis i morgen blir for sent er et rop om hjelp fra de det gjelder, der noen i de politiske posisjoner virkelig må ta grep for å unngå den politiske kollaps som formelig kan føles der ute. Vi vanlige på gateplan blir rett og slett motløs og føler avmakt.