Av: Harald Torsteinsen, professor emeritus UiT/ISV

For vel ei uke siden skrev jeg et innlegg i Harstad Tidende med tittelen «Bygdnes vs. Ukraina», også gjengitt som kronikk i Nordnorsk debatt. Bygdnes svarer på innlegget mitt i de samme kanalene, men uten egentlig å svare.

Det sentrale spørsmålet jeg stilte var: Hva slags fred er det Bygdnes snakker om? Hva blir de praktiske implikasjonene dersom vi i Vesten slutter å gi våpenhjelp til Ukraina? Dette spørsmålet vil ikke Bygdnes svare på. I stedet foretrekker han gjenta at han er for fred i motsetning til oss andre som han omtaler som «krigshissere».

Problemet med Bygdnes er at mens han på den ene side etterlyser mer diskusjon, så svarer han på debattinnlegg fra andre med beskyldninger om at en «ønsker å stoppe all kritikk av NATO og USA og skremme folk fra å delta i kritikk av krigen» (sitat fra hans motinnlegg i Nordnorsk debatt 7. februar). Han holde seg heller ikke for god til å dele ut negative karakteristikker av personer og media, for eksempel med betegnelsen «krigshissere». Hans forsøk på å trekke i tvil min kompetanse som professor i statsvitenskap er såpass patetisk at det lar jeg ligge.

Slik jeg leser Bygdnes sin debattstrategi, er at han egentlig ikke er interessert i å diskutere. Han vil heller forkynne! Han mener tydeligvis at han har svaret («fred») og at det er moralsk overlegent alle andre sine synspunkter («krig»), uavhengig av hvilke konsekvenser det måtte få for Ukraina og det ukrainske folk.

Hans verdensbilde synes fullstendig fastlåst i den kalde krigen, og ny utvikling og ny kunnskap klarer ikke å rokke ved dette. Med et slikt utgangspunkt faller imidlertid grunnlaget for reell debatt bort. Jeg velger derfor å avslutte min deltakelse i og med dette innlegget.