Av: Frank Robin Eriksen.

Frode Bygdnes skriver at ingen kan vinne krigen i Ukraina. Det er lov å påstå det. Men det er dessverre en floskel (fin, men tom talemåte). Det er til en viss grad hyggelig om min frykt for Putins seier er ubegrunnet. Men jeg er av den overbevisning at uten den hjelp vi hittil har bidratt med til Ukraina, hadde frykten vært MEGET velbegrunnet.

At det faktisk finnes noen i vårt land som mener at ukrainerne hadde stått i en like god eller bedre posisjon i dag UTEN den massive støtte de har mottatt, registrerer jeg er tilfelle. Men de som mener det er – heldigvis for det angrepne folket – få i antall. At Bygdnes visste fra krigens dag en at Russland ikke kunne vinne krigen de har satt i gang, er imponerende. Så gode rådgivere har dessverre ikke Putin omgitt seg med. «Hvis en har kontroll med generalene i vest, burde freden være inne rekkevidde», skriver Bygdnes. Du verden. Så enkelt, så trygt. Og ja selvsagt , ingen må «miste hodet», såpass kontrollordninger må det være.

Likevel og uansett, vi er skjønt enige om å søke fred. Uenigheten går på hvordan det er mulig å oppnå freden, uten at et land og et folk skal bli tvunget inn i et regime av katastrofal demokrati-mangel, fravær av frie valg, forfølging av opposisjonelle og journalister, løgnaktig retorikk, ikke uavhengige domstoler, 15 års fengsel for å åpne munnen, manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter. Forakt for «vanlige» mennesker og sist men ikke minst ingen respekt for menneskeliv. Det er hva ukrainerne kan se frem til under Putins regime. Er du uenig, så stå frem med din overbevisning, klart og tydelig, så vi skjønner hvor du står.

Jeg skal gjerne lese Bygdnes bok «Motstandskampens broderier» om hans slekts motstandskamp under 2. verdenskrig. Sitat fra boka: «Hele slekta drev med forskjellige nålestikk mot okkupanten», «de sloss mot tyskerne». Ja, det avgir respekt. Og det var nødvendige handlinger. Så er vi tilbake i dag, i Ukraina: Å gå på med knappenåler mot Putins barnedrepende missiler, fungerer ikke. Det må dessverre noe annet til.

Hypotetisk, men likevel: Jeg har lov å stille meg selv spørsmålet om hvordan de de tidligere heltene i Bygdnes bok ville ha forholdt seg til å hjelpe Ukraina å beskytte seg mot massemorderne i Kreml og få dem bort. Massemord er ingen uriktig betegnelse på handlingene som begås nå i Ukraina.

Vår egen krigshistorie skal ikke brukes for mye tid på her. Jeg har lest litt av den, om ikke så mye som Bygdnes. Nei, VI slo selvsagt ikke tyskerne. Ikke alene. Men vi bidro, sammen med de øvrige allierte. Vi gikk sammen, og kun på den måten fikk vi og mange andre land fortsette som frie nasjoner uten en gal despot til leder. Ja, noen ville på et tidlig tidspunkt forhandle med Hitler; gikk det bra, nei.

Det er riktig Bygdnes, russiske soldater presset tyskerne bort fra Sør-Varanger. Fortrinnsvis av russiske militære hensyn i sammenheng med russernes kamp mot tyskerne i Nord-Finland, men da også til vår hjelp. Den gang: Trengte russerne hjelp i sin kamp mot tyskerne? Ja. Stalin ba på sine knær om 30 britiske divisjoner til østfronten. Det fikk han ikke. Men han fikk 20 tusen stridsvogner fra USA og Storbritannia, enorme mengder andre våpen. Tog og lokomotiver til transport av materiell til fronten. Noe av hjelpen gikk med Murmanskkonvoiene sjøveien rundt Finnmarkskysten. Tusentalls sjøfolk, mange av dem norske, mistet livet under tyskernes angrep av konvoiene. Nok om «vår» krig.

Men vi bidro mot en despotisk overmakt. Det er et svik mot menneskeverdet å ikke stå sammen og hjelpe Ukraina nå. Det er et ubegripelig dårlig alternativ å la en hersker blottet for respekt for menneskeliv få forhandle seg til noe som helst annet enn å trekke seg ut av det land han har okkupert og dekket med blod. Så har vi knapt annet valg enn å ha tillit til at de overordnede internasjonale organer som FN og Nato som er engasjert i saken for fred og frihet gjør sitt ytterste. Men vi må holde sammen mot det onde.