Av: Kirsten Slagstad, bonde og sandsøyværing, og Jørn Cruickshank, professor i samfunnsplanlegging

Øyriket, med sine 365 øyer, holmer og skjær er et "Helgelandskysten" i miniatyr. Her finner du høye fjell, lett tilgjengelige turområder, et padleparadis og et kulturlandskap som er formet av flere tusen år med landbruk. Øyriket er et attraktivt alternativ for stressede byfolk og reiselivsnæringen burde ha gode vekstvilkår her ute. Så hvorfor skjer det så lite?

Ved årtusenskiftet bodde det 1250 mennesker på Grytøy, Bjarkøy, Meløyvær og Sandsøy. I dag er det bare 818 stykker igjen. Denne nedgangen har skjedd på tross av at tilknytningen til Harstad gjennom tuneller og bro er bedret. Investering i infrastruktur er altså alene ikke nok for å skape vekst. Eksempelvis er befolkningen på Grøtavær halvert etter at de i 1998 fikk tunell-forbindelse. Muligheten for å bo i Øyriket og samtidig dagpendle hjelper noen, men er ikke nok til å motvirke fraflyttingen.

Vi registrerer samtidig at lokale krefter opp igjennom årene har ønsket å prøve ut nye næringer. Flere har også undersøkt muligheten for å bygge seg et hus eller en fritidsbolig i Øyriket. Dette på tross av at det svarer seg rent økonomisk å bygge nærmere byen. Det er altså en del mennesker som kan tenke seg et roligere liv, som ønsker å nyte kvalitetene ute i havgapet, enten fordi de ønsker en endret livsstil, eller kanskje fordi de vokste opp eller ferierte her ute og ønsker å bo på den plassen som de er blitt glad i.

Hvorfor realiseres ikke disse ønskene? Det er altfor mange begrensninger på hva du kan få lov til. Enten ligger stedet du har sett deg ut i 100-meters-beltet, hvor ellers ca. 90 prosent av all aktivitet i området foregår, eller det ligger under hensynssone landbruk, i LNFR-områder eller annen regulering som gjør at kommunen må vende tommelen ned for drømmene dine. Nylig oppdaget vi også at flere initiativer til boligbygging på Sandsøy har blitt stoppet fordi vannkapasiteten er sprengt, det er ikke trykk nok til å kople på flere hus.

Det er dessverre også mange eksempler på at folk ute i øyene har forsøkt å få bygget enkle ting, som en garasje eller legge til rette for bygdeturisme, men som har måttet gå igjennom hele papirmølla og fått unødvendige omkostninger for tiltak som i utgangspunktet er helt kurante.

For å få snudd noe av den negative trenden mener vi det er viktig at Harstad kommune ser alvoret i denne utfordringen. I planverket nå ligger det muligheter for å tilrettelegge for utbygging i grisgrendte strøk. Det er mulig for kommunen å innføre noe som heter funksjonell strandlinje, til erstatning for den distriktsfiendtlige og i mange sammenhenger meningsløse begrensingen som ligger i 100-metersbeltet.

Det er også åpning for å tillate spredt boligbygging i de områdene som tilflyttere ønsker seg, samtidig som man bevarer kvalitetene i området. Begge disse lettelsene er innført for å gjøre det lettere å få bygd seg et hus for folk som ønsker å flytte til små steder. Man har innsett at planloven mange ganger er dårlig tilpasset utfordringene på bygda.

Vi oppfordrer herved politikerne til å ta i bruk disse virkemidlene og gjøre det mer attraktivt å etablere seg i Øyriket. Kommunen har investert i bruer og tunneler, og de har støttet næringslivet gjennom blant annet næringsfondet. Det er synd om disse store satsingene går til spille på grunn av «småting», som en lite fleksibel arealpolitikk eller et manglende vannpumpetårn.