Skrevet av: Oberstløytnant Andreas Andersen, seksjonssjef for sivilmilitært og flernasjonalt samarbeid i Hærstaben

Fylkesrådsleder i Troms og Finnmark, Kristina Torbergsen

Fylkesråd for samferdsel i Troms og Finnmark, Agnete Masternes Hanssen

Sikkerhetssituasjonen av i dag har satt norsk statssikkerhet, totalforsvar- og beredskap i høysetet – og man ettergår derfor status quo for Norge. Samtidig nærmer to store premissgivende utredninger seg leveranse; Konseptvalgsutredning for transportløsninger i Nord-Norge, og Konseptvalgsutredning for Nord-Norgebanen.

Det er en forventning at Forsvarets behov tas hensyn til i planlegging og forvaltning av kritisk transportinfrastruktur i alle transportformene – i rammen av totalforsvaret.

Hvorfor er samferdsel og transportinfrastruktur i så henseende viktig?

På grunn av sårbarheter i transportnettet på land, i Nord-Norge, er regionens infrastruktur per tid ikke godt nok dimensjonert for å håndtere transport av et større kvantum norske og allierte soldater til lands.

Et scenario der både norske og allierte styrker er i bevegelse, samtidig som sivile aktører er på veiene, kan by på utfordringer. Mangelen på alternativ infrastruktur for militær og sivil trafikk er synlig allerede i dag, under større militærøvelser, der alliert mottak til og fra havneområder øves.

Det er forventet at Norge, som NATOs nordre flanke, tar ledelse i arbeidet med sikkerhet gjennom tilstedeværelse og situasjonsforståelse i nord. En jernbane kan bidra til økt kampkraft og fleksibilitet for landstyrkene, og vil samtidig sende et viktig og nødvendig signal om at suverenitetshevdelse i regionen blir prioritert.

Jernbane gir et alternativ for strategisk mobilitet, økt handlefrihet og fleksibilitet for forsvar av hele Norden.

Som et resultat av krigen i Ukraina har Sverige og Finland søkt medlemskap i NATO. Behovet for samordning av nordiske forsvarsplaner vil bli større, likeledes vil krav til nasjonal infrastruktur som understøtter felles planer bli mer synlig. De nordiske forsvarssjefene har pekt ut fire sentrale havner for forsvaret av Norden. Én av disse er Ofotfjorden som et knutepunkt inn mot Sverige og Finland, med isfri havn, jernbane og veier fra Narvik. Nord-Norgebanens forbindelse til Narvik er dermed viktig.

Den norske totalforsvarsmodellen er unik. Den stiller store krav til samhandling mellom relevante etater mot et felles mål i fred, krise og krig.

Uavhengig av om det er erklært krigsskueplass eller ei, vil dagens begrensede muligheter og standarder på transportløsninger i Nord-Norge, være en flaskehals i krise eller krig. Dersom flaskehalser oppstår, er det en risiko for at Forsvarets kampkraft og totalforsvarets ressurser ikke når frem i tide.

I et tiltenkt nordisk scenario er det naturlig å anta at totalforsvarsaktører vil øke samarbeidet på tvers av landegrenser, noe som vil stille krav til nasjonal infrastruktur.

Tilgengelige forsyningsakser er grunnleggende i militær logistikk. Dette har Russlands angrepskrig mot Ukraina vist, hvor russiske forsvarsstyrker har hatt så store utfordringer med logistikken at de gradvis har mistet initiativet. Topografien i Nord-Norge taler både til fordel og ulempe for Forsvarets logistikk til lands.

En av fordelene med terrenget er hindringene det gir en fiende å manøvrere hurtig med større enheter.

En av ulempene er at det tar lang tid å forflytte egne enheter raskt til fronten, grunnet manglende infrastruktur. Denne utfordringen gjør landstyrkene sårbare, fordi det per tid er få eller ingen alternativer til hovedveien. Med andre ord vil en motstander kunne sinke og hindre militær mobilitet med relativt enkle grep.

En jernbane gir dermed en betydelig økning av dagens kapasitet, og styrker transportalternativene i Nord-Norge. Jernbanen vil også skape et ekstra dilemma for en potensiell motstander, som søker å ødelegge for landstyrkenes mobilitet.

Transportinfrastrukturen i Nord-Norge er ikke dimensjonert for det tyngste militære materiellet, og det forventede volum av disse i en krise- eller krigssituasjon. Veier og broer i dårlig forfatning er en sårbar faktor for militær logistikk. Det er derfor nødvendig med en større satsing på transportinfrastruktur i nord, der realisering av jernbane i Troms og Finnmark ikke er hele løsningen, men en viktig del av den.

Sentralisering er i vinden, og befolkningsveksten i nord har dessverre piler som peker i feil retning, på tross av uttalte mål om bærekraft i regionen. Her må en tørre å tenke nytt, og her må en tørre å stille krav. Og selv om selve ideen om jernbane i Troms og Finnmark er en gammel idé, vil realisering av dette være et nytt og viktig tiltak for å snu negative utviklingstrender. Dette vil motvirke næringslivets manglende tilgang på arbeidskraft gjennom å binde sammen bo- og arbeidsmarkedsregioner, og gi økt konkurransekraft og et miljømessig bærekraftig transportalternativ til glede for folk og næringsliv.

Og det vil bidra til positivitet og framtidstro for regionen, kanskje spesielt for våre unge. Men ikke minst vil det bidra til å sikre forsvarsevne, bedre beredskapen og øke samfunnssikkerheten for landet og for landsdelen.

Realisering av jernbane i Troms og Finnmark er derfor viktig av flere hensyn. For samfunnsutvikling og sammenkobling av bo- og arbeidsmarkedsregioner, for næringsliv, næringsutvikling og muligheten til verdiskaping, for klima og miljø og landsdelens muligheter til å ta del i grønn omstilling, men som poengtert her; kanskje særlig ut fra et Forsvars-, beredskapsmessig og samfunnssikkerhetspolitisk perspektiv, der en jernbane i Troms og Finnmark kan bidra til økt kampkraft og fleksibilitet for Hæren og Forsvaret, og samtidig bidra til økt evne i rammen av totalforsvaret i Nord-Norge.

En jernbane kan videre innfri forventninger om at Norges totalforsvar og NATO kan operere effektivt i fred, krise og i krig. Derfor må de pågående konseptvalgsutredningene sørge for realisering av jernbane i Troms og Finnmark. For selv om det kan bli kostbart, vil prisen for ikke å ta denne investeringen kunne bli langt høyere.