Av: John Tore Fossland
Kritikk av uheldige sider ved utviklinga av byen vår stemples nå som sutring! Det forventes visst fra flere hold at enhver borger skal applaudere ethvert utbyggingsprosjekt – uansett utforming og beliggenhet! Sist var direktøren i næringsforeningen ute og klaget over sutringa, men også viserektor ved UIT campus Harstad, vil ha oss ut av sutregropa. En kjent hersketeknikk for å stilne kritiske røster er å stemple dem – i dette tilfellet som sutrete. Hvilken demokratiforståelse ligger bak slike uttalelser? Er det slik at noen er mer meningsberettiget enn andre i form av sin stilling eller status?
Siden det nærmest er politisk vedtatt at Harstad skal være en såkalt JA-by, virker det som utbyggerne har fått igjennom ethvert ønske, herunder flere unntak fra vedtatt sentrumsplan. Problemet er bare følgende: Sier man for eksempel ja til boligkolosser i sentrum, sier man samtidig nei til utsikt, lys og trivsel for mange av byens borgere- Sier man ja til å legge industribygg i et boligområde sier man samtidig nei til et godt bomiljø for naboene. Når flere av våre lokale politikere jobber iherdig, på næringslivets vegne, for at fylket skal legge den nye videregående skolen på et trist lite frimerke av ei tomt, sier man samtidig nei til å gi generasjoner av harstadungdommer et optimalt læringsmiljø.
Harstad mangler i stor grad en kritisk offentlighet. Vi har ikke lenger en Malvin Karlsen eller en Odd Rikart Olsen som turte å sette dagsorden og å utfordre byens politikere og næringsliv på vegne av byens borgere.
Om jeg skulle bruke den type hersketeknikk som brukes om «sutrerne», ville jeg antakelig sagt følgende: «Vi har nok av klakører hvis livsoppgave det er å holde seg inne med den økonomiske og politiske eliten, så lenge det fremmer sosial status, omsetning eller karriere.»
Kritiske røster er demokratiets DNA!