Skrevet av: Mona Stenhaug Johannessen og Terje Øien Thomsen, begge arbeider på det helsevitenskapelige fakultetet ved UiT-Norges arktiske universitet i Harstad.

Den 5. desember er det frivillighetens dag, og i år er det frivillighetens år. I den anledningen ønsker vi å sette søkelys på frivillig innsats som mulighet for å løse noen av utfordringene i eldreomsorgen, som allerede er til stede, og som bare vil øke i årene som kommer.

Ikke alt kan løses med penger.

Vi blir stadig eldre, og fram til år 2060 tredobles antall personer over 80 år (Statistisk sentralbyrå, 2020). Dette vil by på store utfordringer i forhold til morgendagens eldreomsorg. Utfordringene er ikke, som mange synes å tro bare av økonomisk art, men vil i hovedsak være mangel på hender.

Frivillighet som bidrag til en mer komplett eldreomsorg

Noe kan selvfølgelig løses gjennom flere stillinger og økt utdanningskapasitet, noe kan løses ved bruk av velferdsteknologi, men ikke alt. Kombinasjonen lavere ungdomskull og en stadig eldre befolkning, gjør at vi også må sette søkelys på andre alternativer.

På frivillighetens dag i frivillighetens år, er det naturlig å se på hvordan frivillighet kan bidra til en mer komplett eldreomsorg.

Vernepleiere, sykepleiere, fysioterapeuter, helsefagarbeidere og andre profesjonelle, skal selvfølgelig fortsatt være ansvarlig for gjennomføring av stell og annen medisinsk behandling på sykehjem. Utfordringene blir å ivareta livskvaliteten til de som trenger hjelp. En helhetlig omsorg handler både om å se mennesket med sykdom og mennesket bak sykdommen. Begge deler er ansvar som påligger institusjonene, men mennesket bak sykdommen kan nok være vanskelig å prioritere, i en travel hverdag – det er her de frivillige kommer inn.

Frivillighet til gjensidig nytte og glede.

«Jeg tror det å være frivillig kan forlenge livet mitt, ja det tror jeg …»

Utsagnet kommer fra en refleksiv frivillig [enkeltperson som er frivillig] som gjør en innsats på et sykehjem. Dette sier mye om hvilken betydning det å være frivillig kan ha også for den frivillige, dersom den frivillige finner sin plass og opplever seg sett, hørt og verdsatt (Johannessen og Thomsen, 2021).

Flere studier viser at det ikke bare er nyttig for de hjelpetrengende, institusjonene eller samfunnet å ha søkelys på frivillighet, men at det også er helsebringende for den frivillige (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020). Målet blir å legge til rette for en «vinn-vinn» situasjon, som handler om både å få og gi.

For å oppnå dette må det legges til rette for å finne ut hva den frivillige ønsker å bidra i forhold til, og koble dette opp mot behovene til hver enkelt beboer på sykehjemmene. Gjennom å gjøre en slik kobling, kan en legge til rette for at det kan oppstå reminisensøyeblikk (Johannessen og Thomsen, 2021). Når det oppstår reminisensøyeblikk mellom den frivillige og beboer, handler det om at den frivillige og beboeren gjør aktiviteter sammen, som de begge har interesse av. Dette vil naturlig nok øke muligheten for at det oppstår en god relasjon dem imellom. Når dette skjer oppstår det glede, entusiasme og glød som vil motivere den frivillige til å fortsette med frivillig innsats.

Gjennom å koble ønsker og behov vil vi kunne legge til rette for en god og personsentrert omsorg (Kitwood, 2006). Kort fortalt sier dette noe om at identitet, interesser og kultur som bygger på den enkeltes livshistorie har formet dem til den de er. Dette fokuset er viktig gjennom hele livet for hver og en av oss, også når sykdom som demens rammer. Når positive minner vekkes gjennom sanser som for eksempel å høre en sang, smake på en kake eller føle på katt, kan det vekke fram minner fra noe en har opplevd som betydningsfullt tidligere i livet, og som fortsatt er det.

Minner kan også vekkes hos personer med demens, ofte langt inn i demensforløpet. Man vet at selv om korttidshukommelsen er svekket, kan langtidshukommelsen være god. Dette er en ressurs som kan komme fram med minneaktivisering. Når frivillige og beboere kjenner samme, eller lik glede over minner og interesser, skapes fellesskap og glede.

Frivillighet skjer ikke av seg selv

At vi blir flere eldre, handler ikke bare om utfordringer. Det handler også om at vi får mange eldre som kan være ressurspersoner inn i eldreomsorgen fordi de fleste er friske, raske og har mye å gi. Ofte er det også seniorene som har de beste forutsetningene for å forstå de hjelpetrengende på sykehjemmene, fordi mange gjennom et langt liv har hatt en felles historie og en felles oppfatning av samfunnet og samfunnsutviklingen.

Det er selvfølgelig ikke bare de eldre som kan bidra i forhold til frivillighet i eldreomsorgen. Vi vet også at mange ungdommer er ensomme og søker et større nettverk og fellesskap. Her kan det å være frivillig være noe som fyller en med noe av verdi for både en selv og andre.

Vi må ikke «spare oss til fant»

Frivilligheten må organiseres og følges opp. Hver og en som bidrar, har behov for å kjenne at det har en verdi at de bidrar. De trenger å bli sett, hørt og verdsatt for at akkurat de bidrar til økt samfunnsdeltakelse og fellesskap. Det er viktig at det er noen som rekrutterer, følger opp og koordinerer den frivillige innsatsen slik at vi som samfunn får benyttet det potensialet som ligger i å støtte oss på frivillige.

Det er verdt å merke seg følgende: I en undersøkelse som ble gjennomført av Frivillighet Norge (2021) fremkom det at over en halv million mennesker i Norge kunne tenke seg å gjøre en frivillig innsats en eller annen plass, men de var ikke frivillige, fordi de aldri var blitt spurt. Her ligger et stort potensial, men det må altså være noen som påtar seg oppgaven med å faktisk spørre og følge opp frivillighet.

De frivillige trenger å bli tatt vare på. De trenger å få bidra i forhold til noe de selv ønsker og finner meningsfullt, og i en travel institusjonshverdag er det av betydning at noen har som oppgave å koordinere og se til at disse behovene ivaretas. Frivillighet må organiseres og følges opp. Dette er ikke gratis, men vil gi flere hender og en bedre hverdag, både for den hjelpetrengende og den frivillige. Å ikke satse på dette vil være at vi som samfunn «sparer oss til fant».