Skrevet av: Knut S. Bakken, pensjonert prest, Oslo.

Jeg sitter på et kjøpesenter med en kopp kaffe og observerer. Vi er i full gang igjen. Desember har blitt forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest. Vel å merke- for dem som har råd til å henge med. Det har de som besøker senteret denne formiddagen.

Men advent og julehøytiden åpner opp. Desember med mørketid i nord rører ved noe av det dypeste i oss. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om, selv om det i de senere årene for enkelte kjendiser har blitt nærmest obligatorisk å fortelle om den religiøse dimensjon i livet.

Cirka 67 prosent er medlemmer i Den norske kirke i kongeriket. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord. Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende.

Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss. I det norske folk har det i de seneste år foregått en vending mot filosofiske spørsmål, følelser, verdier, mot det mystiske, mot det religiøse. Dette kommer tydelig til uttrykk nå i førjulsfestene. Disse tankene gjorde jeg meg da jeg nylig var i en fullsatt kirke på førjulskonsert.

Skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta vår religiøse desember-søken på alvor. Den har mye å lære av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi ikke bærer med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra Østen, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og bærer med oss en lengsel. Vi er på leting og søker også på det religiøse marked etter en dypere innsikt. Så er spørsmålet om vi har en åpen og lyttende folkekirke som kan hjelpe oss til å finne svar på de spørsmål vi stiller i desember, en måned full av motsetninger.

Jeg tror at mange i det flerkulturelle Norge er søkende og bærer med seg en lengsel og et håp. Og mange er innom en kirke i desember, også de som ikke er kirkemedlemmer. For barndommens julegudstjeneste- og alle minnene er viktige for mange.

Og salmene, som Deilig er jorden. Salmen er på mange måter en protestsalme. B S Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen. «Englene sang den først for markens hyrder, skjønt fra sjel til sjel det lød. Fred over jorden, menneske fryd deg.» Men det er ikke bare en protest! Salmen er også fylt av drømmer og håp.

For håpet er viktig. Mister harstadværinger håpet, blir det enda vanskelige å leve!