Av: Lillian Karlsen, Harstad Pensjonistforening

Det er viktig å ha fokus på frivillighet, og nødvendigheten av dette, kanskje nå mye mer enn noen gang.

I alle tider har landets innbyggere jobbet frivillig for å hjelpe og støtte andre. Dette har vært nødvendig, og det er ikke uten grunn at det hevdes at Norge ikke hadde gått rundt uten frivilligheten.

Jeg og alle i min alder opplevde at frivilligheten som ble utført for lang tid siden, var en selvfølge. Det var en selvfølge at vi skulle stille opp for hverandre. Og til en viss grad skjer det samme i dag, bare på andre premisser kanskje.

Slik jeg definerer frivillighet, handler det om å ha omsorg for hverandre. Det kan være innen familie, venner og naboer eller andre. Jeg velger å tro at denne omsorgen – frivilligheten – har vi alle i oss. Vi trenger ikke gå i lære for å utføre omsorg.

Frivillighet og omsorg handler om følelser og empati. Vi utfører frivillighet så langt det er mulig for den enkelte. Dette er mine personlige tanker om hva frivillighet er, utført på ulike måter. Så har vi dette med fellesskap og utøvelse av frivillighet.

Jeg er medlem av styret i Harstad Pensjonistforening, og vil si at alt vi gjør i vår forening i høyeste grad er frivillig arbeid.

Både når det gjelder sosialt samvær og gode relasjonene som vi får i forbindelse med våre månedlige medlemsmøter med 70–80 pensjonister til stede i hyggelig samvær.

Vi arbeider i tillegg for å være vaktbikkjer for de eldre slik at de får en god eldreomsorg , så langt vi rekker frem. Hvert år besøker vi kommunens sykehjem. Dette er også en stor kilde til fellesskapsfølelse, og det gleder oss å se hvor stor pris beboerne setter på disse besøkene.

Vi arrangerer også turer for pensjonistene. I år arrangerte vi to dagsturer. Vi opplever at turene blir satt stor pris på. Alle som deltar sier det er et fint avbrekk i hverdagen. Og det gleder når vi vet at mange har en hverdag somkan være ensom og trist.

På vårt siste møte delte vi ut et skriv med tittelen «Vil du være frivillig?», og vi håper mange vil melde seg. For mange av oss er vi der i tiden at vi helst vil bo hjemme lengst mulig, og klare oss så godt som mulig, med den hjelpen det offentlige kan tilby. I denne situasjonen er det særlig viktig at de hjemmeboende eldre får en håndsrekning fra frivillige, i tillegg til det offentlige tilbudet. Hvis alle som har mulighet kan gi litt av sin fritid, kan det være en. De frivillige behøver ikke å gjøre så mye, det kan være nok å stikke innom, spørre hvordan den hjemmeboende har det og kanskje ta den eldre med ut en tur. Det er de små gleder i livet som kan hjelpe mot ensomhet for dem som ikke lengre kommer seg utenfor husets vegger. Ensomhet er med på å gjøre livet tungt og trist, og kan føre til dårligere helse. Så derfor, har du litt fritid å avse, kan du være med på å glede et medmenneske. Meld deg gjerne som frivillig.

Jeg slutter meg til Arnulf Øverlands dikt: «Det finnes en glede i livet, som ikke kan vendes til lede. Det at du gleder en annen, det er den eneste glede»