Av: Ove-Fredrik Brattli

De uskyldige barndomsår, der hvor uvitenhet er en dyd, er slik jeg ser det, en av de viktigste brikkene, for å legge et godt grunnlag for det voksne liv. Alle fortjener en fin og trygg oppvekst, med rom for å finne frem til sin identitet innenfor trygge rammer. Ingen kan velge hvem foreldrene skal være, eller hvilket land man blir født i, flaksen når dessverre ikke alle individer, men selv om den skulle skjenke deg et godt utgangspunkt, så finnes det heller ingen rett, eller garanti, på at livet ditt skal gå på skinner. Det er så mye som kan gå galt underveis på livets vei, snubletråder kan virke sporadisk plassert der du måtte vandre, og skuffelser som kommer fordi at de forventningene du hadde, viste seg å være for urealistiske. Mennesker har mye å ta hensyn til, i søken etter å oppnå en sunn mental helse. Tankene har en tendens til å vandre rundt omkring, alt fra bekymringer, forhåpninger og alt det ens hjerte begjærer, er med på å forme de forventninger vi har i hverdagen, mens psyken ikke nødvendigvis gir inntrykk av hvor grensene ligger, før den begynner å briste. Alt er relativt.

Fra advent og til og med romjul, blir menneskets sjeleliv nokså sentralt, det er uten tvil den måneden hvor glede blir fremhevet mest, samtidig som at det blir lagt godt til rette for at indre uro skal kunne utfolde seg. Adventstiden, så vel som julaften og romjul, er ment å forbindes med noe positivt, julesanger og dekorasjoner er blitt en viktig ingrediens for å skape den gleden, meningen og nostalgien– eller illusjonen? – som trengs får å kunne få den riktige stemningen. Jeg sitter nå med et inntrykk av at julemagien i all hovedsak skaffes ved hjelp av penger. Samfunnet blir ikke noe mindre materialistisk med årene – ikke at jeg ønsker å snakke negativt om kapitalisme og vekst– er det da så unaturlig å tenke at julestemningen går hånd i hånd med "transaksjoner og kvitteringer"? For selv om juleporteføljen består av alt det som anses som godt, hva gjør man i så fall, når interessen for den såkalte desember magien, sakte, men sikkert, svinner hen med årene?

Julen er en tid, som sett bort ifra det visuelle, skal bli assosiert med glede, latter, vennskap og felleskap. De verdiene som skal gjenspeile vårt samfunn, skal etter alt å dømme, synligjøres litt ekstra i høytiden. Det er også noe de fleste i den vestlige verden har et forhold til, i ulike grader, på både godt og vondt. Tradisjonen skal nok forhåpentligvis fortsette en stund til, jeg unner alle som klarer å finne gleden og stemningen det, for gode verdier må ikke glemmes. Å inneha selvinnsikt, gjør definitivt at julen kan bli mer innholdsrik, på det åndelige plan, men er det innafor å si at vi har blitt mer overfladisk – eller fargeblind – i årenes løp med "indoktrinering" av pynt og julesang ritualer? Gjør kanskje all bjelleklangen oss litt avsporet, fra å virkelig se mennesker på det personlige plan, at vi blir mere oppmerksomme på kun oss selv og hva som stimulerer oss av ytre faktorer? Det jordnære aspektet ved det hele er nok mer enn å bare stimulere synet og hørselen, men på en annen side, så vil melankolien fort finne veien, dersom grubling blir eneste fokus i hele perioden.

Barn er nok de som julen, i første øyekast er mest rettet mot, men som kanskje også er den viktigste brikken, som sørger for at den aldri slutter å eksistere. Slik jeg ser det – eller det som virker elementært– er at det er de voksnes ansvar, å sørge for at det blir lagt til rette, for at barn skal kunne glede seg over julen som det positive høydepunktet for året det er ment å være. La oss heller håpe at livet viser overbærenhet overfor de små, med å ikke stikke hull alt for tidlig på den uskyldigheten, som sørger for at barn kan kjenne på ubegrenset glede, uten kompromisser. Barndommen er over før man vet ordet av det, mens gode minner fra den, slår følge med aldringens naturlige gang. Når det kommer til de voksne enkeltmenneskers opplevelse av julen, så later det til at det kan bli, i mangel på et bedre ord, «alle mann for seg selv» i streben etter en tilfredsstillende høytid og julestemning, som "svarer til forventningene". Økonomien dikterer mye av hvordan julefeiringen kan foregå, et reelt hinder for å kunne få den gjennomført. Det er nærmest blitt en norm, at julen må kjøpes for penger, men blir ikke det litt paradoksalt, når de åndelige verdier som definerer julen, fortsatt ligger gjemt bak valuta? Til en viss grad er det ikke til å komme bort ifra at pengene blir et "nødvendig onde" til forberedelsene, men hvor går i så fall grensen, på hva som bare blir overdådighet?

Savnet etter nærhet, er et nokså vanlig problem for de med et anstrengt forhold til julen, i tillegg til at det blir tilnærmet umulig å unngå dens tilstedeværelse i hverdagen. Toleransen man ellers har for livets utfordringer, kan bli satt mer på prøve, og trivielle ting som ellers bare er støy, virker mer synligjort i julens tilstedeværelse. Redselen for å feire julen alene, går selvfølgelig ikke hånd i hånd med hvordan julen ønsker å fremstå. Skuffelser setter dypere spor i denne sårbare perioden, hvor også veien til tungsinn blir kortere, når noe så elementært som hygge og tilfredshet, rett og slett ikke tilfaller alle. Ordtaket: «du er din egen lykkes smed», kan være som salt i såret for de som selv er i en håpløs periode, og den velmenende «vær takknemlig for det du har», kjennes som en fåfengt oppgave, når oppmerksomheten allerede er festet på det en mener man fortjener i livet.

Så hvordan får man i så fall tilbake, den tapte egenskap for å kjenne på julefreden? Når tradisjonen bare virker mer fjern og fremmed med årene –etter at barndommen er en saga blott– så betyr det kanskje at man bare er låst fast i en fortid, hvor ens tolkning av verden var av den uskyldige og naive sort. Før eller senere, er det nok på tide med en gjennomgang av ens egne forventninger, og vente litt med å la nihilismen overta fullstendig. Det skal ikke være en fasit på hvordan julen skal møtes, for å finne en mening med den, men du kommer langt på vei med å vise hensyn til dine medmennesker, uansett om julen er et tema for deg, eller ikke. En imøtekommende og høflig holdning er til syvende og sist det som betyr noe.

Generelt sett, så er julen og advent en tid som blir sett frem til, sett bort i fra forberedelsene og stresset som fører frem til selve klimakset: julaften. Selv om dette bare er min subjektive mening om det som er relatert til julen, så er mitt formål med dette, i det store og hele, å bare sette i gang en tankeprosess, i det brede spekteret av ulike livssituasjoner. Når det er sagt, så anser jeg meg som heldig, for å ha kun hatt positive opplevelser med julen, i min barndom. I voksen alder, sitter jeg mer med den tanke om at «noen er mer mottakelig for julestemning enn andre», uten at det skal være et tegn på at julen er lite ønskelig fra min side, det handler kanskje bare om å slutte å lete, men å slå seg til ro med at gleder og stemninger kan komme i forskjellige varianter og forskjellige stunder enn det som nødvendigvis er forventet fra både meg og folk flest. Mennesker er forskjellig, og meninger kan endres med tiden, men gode verdier skal tas vare på, uavhengig av hva en tradisjon måtte gå ut på. Respekt for det andre anser som viktig er riktig, å møte noen på midten burde vært et minimum, og forståelse for at livet er i konstant bevegelse i form av sorger og gleder, for som sagt, jeg unner alle som klarer å finne gleden og stemningen det.

Ta godt vare på dere selv og andre. God jul.