Skrevet av stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe (H).

Ensomhet defineres som et savn av sosial kontakt, en vond følelse av å ikke ha tilstrekkelig eller tilfredsstillende kontakt med andre. Man skiller ofte mellom to typer ensomhet: situasjonsbestemt ensomhet som skyldes endrede sosiale relasjoner, og kronisk ensomhet som er personer som har følt seg ensomme lenge, kanskje hele eller store deler av livet.

Ensomhet er en av vår tids største folkehelseutfordringer. Det er bra at det under pandemien har vært økt fokus på dette. Det må ikke gjemmes bort – det må snakkes mer om.

Noen er mer utsatt for ensomhet enn andre. De eldste i befolkingen er en av de gruppene. Nesten 4 av 10 eldre over 80 år føler seg ensomme. De er ofte utsatt for situasjonsbestemt ensomhet ved at de har blitt alene og at omgangskretsen stadig blir mindre. Eldre er også sårbare fra før fordi de gjerne har helseutfordringer, er ferdig i jobb og mangler noe meningsfullt å gjøre.

Nå rapporterer også flere unge om ensomhet enn tidligere. Studier fra UngData og Studentenes helse- og trivselsundersøkelse viser at omkring 3 av 10 unge opplever ensomhet.

Koronapandemien ser også ut til å ha ført til mer ensomhet. En undersøkelse gjennomført av Folkehelseinstituttet i Oslo, Agder, Nordland og Vestland i 2020 viste at særlig unge og aleneboende slet med ensomhet og psykiske plager under pandemien, og at 1 av 3 studenter følte seg ensomme. Samtidig tyder flere undersøkelser på en langsiktig økning av ensomhetens utbredelse, også før pandemien.

Ensomhet er en stor risikofaktor for psykisk uhelse og redusert livskvalitet. Ved å forebygge og redusere ensomhet, kan vi ta tak i problemer før de vokser seg større. Om man er ensom over tid, kan problemene balle på seg og situasjonen bli verre.

Vi må ta ensomhet på høyeste alvor. Solberg-regjeringen jobbet aktivt med å forebygge og redusere ensomhet og stigma knyttet til det. Når vi ser at flere blir ensomme, må det tas ytterligere grep. Derfor fremmer Høyre nå flere forslag i Stortinget.

Høyre mener at det offentlige må ta sin del av ansvaret gjennom en tydelig handlingsplan og mer forskning. Gjennom bedre kunnskap om omfang og årsaker til ensomhet vil vi få bedre muligheter til å forebygge og sette inn tiltak som faktisk fungerer. Samtidig kan vi alle gjøre en innsats. Det handler om å se menneskene rundt seg.

Gjennom en bred samfunnsdugnad og et helhetlig samarbeid mellom det offentlige, næringslivet, frivilligheten og organisasjonslivet må det skapes et mangfold av møteplasser og fellesarenaer som kan gjøre veien inn i fellesskapet lettere for de som opplever at ensomhet dominerer hverdagen.