Men alle gater har fått navn av en grunn. Søsterstien er for eksempel stien som har gått forbi søsterhjemmet, altså hybelhuset til sykepleierne på sykehuset. Blant alle disse 453 gatene, er det to som skiller seg ut: Sara Hauges vei og Margrete Jørgensens vei. Gater som har fått navn av kvinner.

Stadig diskuteres gatenavn i offentligheten, både i Harstad og i andre byer i Norge. Debatten har en tendens til å blusse opp og målbærers av feminister rundt 8. mars. Så svinner debatten igjen, like flyktig som den kom. Debattene kan kjennetegnes som irritasjon eller kritikk som media fanger opp med forsidebilder av indignerte feminister, men sjelden ser vi at det fører til aksjon hos dem som har definisjonsmakten.

Et viktig aspekt ved gatenavndebatten er klasse og status (Hoel & Haugerud, 2019), et annet er kjønn (Breen, Uri, Østby, 2022). Navnedebatten dreier seg ofte rundt marginaliserte posisjoner og en konserverende kultur. Men hvorfor er det så viktig å stadig debattere gatenavn?  Jo, fordi språket påvirker måter vi tenker på. Man hevder i vitenskapen derfor at «språket konstituerer virkeligheten». Språket er altså ikke nøytralt, for vi formidler ideer, verdier og følelser gjennom språket, både muntlig og skriftlig.

For eksempel når vår nye sentralbanksjef ble ansatt var et av spørsmålene NRK stilte sentralbanksjefens svenske kollega: «Er det ikke flott at en kvinne har fått denne jobben?» Vedkommende svarte klokt og sa: «Jo, det er bra Norge ansatte en kompetent sentralbanksjef, og Ida Wolden Bache er kompetent, derfor er det bra hun fikk jobben». Språket er altså kjønnet og formidler dermed underforstått et syn på kjønn og kjønnsrollemønster.

Gatenavn betyr noe

Derfor må vi diskutere og stadig sette et kritisk søkelys på hvilke gatenavn kommunene velger. Skiltene ser vi hver dag og vi bruker de i dagligtale. Og det vi ser hver dag det påvirker oss gjennom hele livet, både når vi blir store og mens vi ennå er små. Gatenettet er scenografien i våre liv, et landskap det urbane mennesket ferdes. De tekstene vi leser hver eneste dag, de er vi ikke uten videre så kritiske til. For tekstene registreres nærmest ubevisst av hjernen vår, men likevel påvirker de oss.

Hvis vi nasjonalt ser på navn på gater, plasser, statuer og byster så er kvinner grovt underrepresentert (Breen, Uri, Østby, 2022). For noen år siden begynte jeg å fatte interesse for flyselskapet Norwegians såkalte «halehelter» og fant en ekstrem skjevfordeling. I 2013, 100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett, var kun 11 av 55 halehelter kvinner. Man kan undre seg over hva det skulle bety – eller hvordan disse bildene påvirker oss som flyr, uansett kjønn.

Jeg lurte på: Er flere menn enn kvinner heltemodige? Finnes det så få kvinnelige forbilder i de nordiske landene? Er det mulig for kvinner å bli plukket ut av en komite når kjønn ikke er en uttalt faktor som Norwegian er oppmerksom på? Er tankevaner og kulturelle mønster så kjønnet, også i Norden, på tross av likestillingsarbeid over flere generasjoner? Er det ubevisst fra flyselskapets side at kvinner har en så lav representasjon i halefinnekonseptet?

Er det mulig å være ubevisst på kjønnsrepresentasjon når Norwegian likevel evner å analysere skikkelsene i kategorier som fagtilhørighet, nasjonalitet og samfunnsfelt? Det var mye man kunne undre seg over. Jeg sendte mine analyser og spørsmål til flyselskapet i 2013, men fikk aldri svar.

La meg forsøke å svare på hvordan og hvorfor gatenavn og halefinner sjelden smykkes med kvinner. For det første hevdet, Simone de Beauvoir (1949), at en ikke fødes som kvinne, en blir det. Hun er kjent for boken «Det annet kjønn» der hun beskriver hvordan kvinnen historisk har blitt påtvunget rollen som nummer to, etter mannen, i både politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale sammenhenger. Hennes mål var å frigjøre kvinnen fra å være nummer to – til å bli likeverdig med mannen.

For det andre mente, Judith Butler (1990), at kjønn trer frem for oss som iscenesettelser – ergo at «selvet» er relasjonelt. Dette er interessant, men også svært relevant i navnedebatten.  Ofte ser vi i offentligheten hvordan hetronormative forståelser av verden dominerer, noe som i seg selv kan oppleves diskriminerende for personer som ikke kjenner seg igjen i en heteroseksuell livsform.

For det tredje skiller en på engelsk mellom “gender” som betyr de sosiale og kulturelle sidene ved kjønn, det vi på norsk kaller kjønnsidentitet, og “sex” som betyr biologisk kjønn. Dette skillet mellom gender/sex er et skille som kan være hensiktsmessig å bruke for å være mer presis i vår kommunikasjon av hva kjønn kan bety for oss som mennesker. Et slikt skille kan hjelpe oss å stikke hull på fordommer mot hva kvinner og menn kan tillate seg å gjøre eller få spillerom til å utvikle.

Og det er dette spillerommet jeg er interessert i. Hvilket spillerom har gatenavn i Norge og i Harstad? Kan vi klare å tenke utenfor den tradisjonelle boksen og gi gater navn som kan bety noe annet enn vi er vant til? Helene Uri, Marta Breen og Hilde Østby oppfordrer oss til å tenke nytt i boken «Kvinnens by: en feministisk guide til Oslo». Uri uttaler at: «Mannen får ofte æren av å representere oss alle. Se på trafikksymboler og skilt, for eksempel. Hvis det hadde vært bilde av en kvinne, så tror jeg menn hadde tenkt at dette er noe for damer».

Universitet er en institusjon som skal bidra med nye tanker og innovativ kunnskap, stille spørsmål, analysere og drive folkeopplysning. I år er det Skeivt kulturår, altså det første homopolitiske historiske jubileet i Norge. Det er 50 år siden forbudet mot homofili ble opphevet. For frem til 1972 var det forbudt å være homofil i Norge. Vi tenderer til å glemme skammens historie, vi vil heller smykke oss med alt som er godt og bra. Men vi har en nær historie vi bør minnes med skam.

Derfor foreslår jeg at vi i Skeivt kulturår 2022 kaller opp en plass i Harstad etter en kvinne som kjempet kampen for skeives rettigheter. Hva med Kim Frieles plass utenfor UiT i Harstad med utsikt til havet og en verden av muligheter?