I Ukrainakrigen blir det fremstilt som om Vladimir Putin (straks 70) ene og alene leder an, og det har han da også gjort til gagns. Dessuten har han generelt vært «sammenhengende eneveldig» de siste 10 år – som president, det vil si siden 2012.

Men Sergej Lavrov (72), utenriksminister siden 2004, samt Dmitrij Medvedev (57), vekselvis som president og statsminister – sistnevnte verv siste gang siden 2012 (jf. Putins någjeldende presidentperiode), har faktisk også fått slippe til.

Nylig avdøde «verdenslikte» Mikhail Gorbatsjov kom for noen år siden med den humor-ironiske aforismen om at det finnes kun to som stemmer ved valg i Russland. I praksis skulle dette bety at Putin – ved Medvedevs hjelp – har blitt/vært president – siste gang som nevnt siden 2012, mens Medvedev ved Putins hjelp – samtidig har blitt/vært statsminister, siste gang også siden 2012. I tillegg har Lavrov altså vært utenriksminister i samfulle 18 år!

Mitt anliggende i denne ytringen går først og fremst på Medvedev, en figur man hatt en generell viss «fredstillit» til, sammenlignet med Putin og Lavrov. Men da førstnevnte, nåværende statsminister tidligere i høst «proklamerte» at han så for seg et fremtidig Russland som skulle strekke seg fra Portugal i vest til Vladivostok i øst (dvs. til den østligste byen i Russland), måtte en begynne å søke etter verifiseringer på forannevnte. Og det fant man nok av!

Medvedev har først og fremst vært mitt fredshåp på grunn av hans tidlig(ere) uttrykte demokratiske sinnelag og hans positive innstilling til Vesten. Så ens personlige skuffelse over Medvedevs utspill under hans nåværende statsministerperiode har vært rimelig sterk, hittil.

For undertegnede har Dmitrij Medvedevs transeuropeiske utspill for strekningen Lisboa–Vladivostok gjort sterkest negativt inntrykk, men hans (og blant annet Vladimir Putins) stadige påstander om generelt nazistiske ukrainske ledere ligger ikke langt tilbake.

Det synes både fristende og dekkende å sammenligne Putin med ulven, Lavrov med bjørnen og Medvedev med reven. Alle tre arter er godt representert i den russiske fauna. Likevel kan ingen i samme land måle seg med de nevnte rovdyr – ennå, men mange jakter på en topposisjon i Moskva. Dessuten finnes det jo både jerv og gaupe på steppene og tundraen over det enorme russiske territoriet. Om noen like ille som, eller verre enn, de tre forannevnte nålevende eksemplarer skulle ta seg til Kreml i løpet av 2020-tallet, bør ingen verken i vest eller øst for Vladivostok bli særlig forbalt.