Vi må lære å forsone oss med livet slik det er. Det har vi lært den siste tiden. Pandemien gjør noe med oss. Alt går ikke på skinner. Og krigens grusomheter i Ukraina gjør oss redde for hva fremtiden vil bringe. Vi føler sannheten i ordene, «Livet er ikke noe for amatører.»

Onsdag 2. mars gikk vi inn i fastetiden. Faste er noe fremmed for de fleste. De færreste vet knapt at tiden før påske kalles faste. Den varer 40 dager frem til påskeaften. Fastetiden kan brukes til meditasjon. Hva er det som betyr noe for meg i denne vanskelige tiden?

Faste og påske rommer alt av livets spenninger og mangfold. I fastetiden inviteres vi til å stille en del spørsmål. Hva er det i mitt liv som får for stor plass? Hva trenger jeg å gi avkall på for å få er mer meningsfylt liv? Kanskje det er viktig å stille slike spørsmål også når livet er vanskelig og komplekst. Og vi er ikke helt sikre på at alt blir bra til slutt.

Men noe er sikkert. Vi skal alle dø. Jeg leste en gang i en dødsannonse at NN fikk en verdig død. Jeg stoppet opp da jeg leste det. Slikt fremkommer så alt for sjelden i dødsannonser. Det er ikke alle som får en verdig død, dessverre.

Det har heldigvis blitt større åpenhet om livets sluttfase. Vi er opptatt av livet. Politikerne snakker om livskvalitet. Vi må også bli flinkere til å snakke om «dødskvalitet.» Vi blir fattigere som mennesker om vi lever uten å gjøre oss noen tanker om døden, en verdig død! På mange helsehus og sykehjem opplever mange eldre dessverre en ensom og uverdig avskjed med livet. Det hender at avdøde har ligger flere uker hjemme før de blir funnet. Ofte er det politiet som bryter seg inn etter at en nabo har kjent lukt i oppgangen.

Døden er en følgesvenn gjennom livet. For å kunne mestre livet, må vi også kunne mestre døden. Vi feirer fødselsdager, mens dødsdagene glir forbi i stillhet.

Livet blir fattigere hvis vi ikke gir plass til både sorg og glede, langfredager og påskemorgener. Langfredag er en sentral dag, ikke bare i påskeuken. Mange i krigssoner og flyktningeleirer opplever langfredag daglig. De er i ferd med å miste håpet. Og korona-viruset har så visst ikke livet lettere for oss. Det er grunn til å være engstelig! De som ikke er det, har ikke forstått alvoret.

For vi har opplevd mange langfredager de siste 2 årene. Pandemien har gjort noe med oss alle. Uten håp er det vanskelig å leve! Livet blir fattigere hvis vi ikke gir plass til både sorg og glede, langfredager og påskemorgener. Langfredag er en sentral dag, ikke bare i påskeuken.

Vi lever i håpet om et mer normalt liv. Men håp er ikke det samme som optimisme. Vi er realister og vet så utmerket godt at vi må fortsatt leve i spenningen mellom langfredag og påskemorgen, sorg og glede, liv og død. Og det er dette livet med alle sine motsetninger som kommer til uttrykk i påskehøytiden!