Åpent brev til Tjeldsund kommune, av: Hovedtillitsvalgt Anne Irene Granus for Norsk Sykepleierforbund i Tjeldsund, plasstillitsvalgt (PTV) Benedicte Nilsen for hjemmetjenesten midt, Marianne Sørensen, PTV for Skånland sykehjem, Stina Meyer Nibe, PTV for ETS medisinske senter, og Lise Elvevoll, PTV for Hjemmetjenesten nord, SBS og GBS.

Tjeldsund kommune er som godt kjent inne i en omstillingsprosess på grunn av økonomi. Kommunen er fra februar i år inne på Robek-lista. Kravet fra Statsforvalteren er å få vedtatt et budsjett i balanse innen 30. juni. Økonomien til kommunen gjør at en betydelig reduksjon av institusjonsplasser er foreslått og ligger nå som innstilling fra formannskapet. Begge kommunens aldershjem, SBS og GBS er foreslått nedlagt. En utredning er gjort for å se på om GBS kan videreføres som omsorg +-tilbud. Omsorg+ er lansert som et fremtidig tilbud mellom det å bo hjemme og på institusjon. Vi ønsker med dette brevet å sette søkelyset på og dele våre bekymringer rundt fremtidens helsetjenester i Tjeldsund kommune.

Vi har i dag to sykehjem og to aldershjem med henholdsvis 52 sykehjemsplasser og 17 aldershjemsplasser. Totalt har vi i dag 69 institusjonsplasser. I tillegg må nevnes sju omsorgsboliger i Grovfjord som er døgnbemannede. Det er tilknytningen til GBS i samme bygg, som er nødvendig for at beboerne skal kunne bo der i nåværende form. Vi kan på mange måter si at pasientene i dag tilhører i kategorien omsorg +.

Vi ser med stor bekymring på at kommunen tenker å redusere kraftig i institusjonsplasser rett før etterkrigskullene, som blir omtalt som at en eldrebølge kommer. Dette er eldre som vil trenge helsetjenester i varierende omfang. Pasienter som fortsatt vil ha store, sammensatte behov/helseutfordringer med krav om høy kompetanse. Vil vi med reduksjon av plasser klare å håndtere et økende antall eldre som har behov for helse og omsorgstjenester? Vi ser en klar økning i pasienter med kognitiv svikt og ulike demensdiagnoser. Flere av disse vil ha behov for en tettere oppfølgning enn det hjemmetjenesten kan gi i en vanlig omsorgsbolig eller hjemme hos pasienten.

Ulike løsninger for velferdsteknologi kan gi økt trygghet for pasienter som vil måtte bo hjemme lengre. Det kan også effektivisere jobben til hjemmetjenesten. En økning i bruk av velferdsteknologi både i form av kjente løsninger som trygghetsalarm og nyere teknologi som GPS, døralarmer og elektroniske medisindispensere, skal også kunne følges opp og ivaretas av hjemmetjenesten i våre langstrakte distrikter. Dette betyr ikke nødvendigvis at vi kan ha færre hender til å ta seg av dette. Vi kan ikke se at det er tiltenkt ressursøkning i hjemmetjenesten når institusjonsplasser foreslås nedlagt?

Vi ser og en økning i antall pårørende som søker og er i behov for avlastningsopphold for pasienter med kognitiv svikt og demenssykdom, da de har en tøff hverdag hjemme med å skulle ivareta en ektefelle med demenssykdom. Dette antallet vil øke i fremtiden. Vil vi med en reduksjon i antall institusjonsplasser, kunne prioritere å ha nok avlastningsplasser for å kunne ivareta disse pasientene og deres pårørende? Her ønsker gjerne pårørende en rullerende ordning, med å kunne ha avlastning med jevne mellomrom. Dette vil fordre at vi har kapasitet og ledige rom for å imøtekomme dette økende behovet.

Reduksjon av antall institusjonsplasser skal gjøres uten at vi har en detaljert helse og omsorgsplan for hvordan vi skal løse og imøtekomme forventede utfordringer i nærmeste fremtid. For få år siden ble antall institusjonsplasser i kommunen redusert. Dette var på SBS som gikk fra 15 plasser til 9 plasser. Disse rommene ligger tilgjengelige og mange har tenkt på denne kapasiteten som en buffer eller rom som kan gjenåpnes raskt, ved å øke bemanning når eldrebølgen kommer. Tilleggskapasiteten ved SBS, mister vi helt om SBS blir vedtatt nedlagt i nåværende form.

Det er stor uro blant våre medlemmer som skal gi helsetjenester til kommunens innbyggere. På de berørte arbeidsplassene skal ansattes usikkerhet om egen jobbfremtid takles, samtidig som de skal håndtere pasienters uro og usikkerhet over egen situasjon, fremtid og bosted. Ansatte beskriver det som å være i en unntakstilstand. Vi vet at nærmere 60 prosent av befolkningen dør på sykehjem og tilbringer sine siste dager, måneder og ofte år der. Dette selv om de fleste ønsker å bo hjemme til de dør. Hvordan vil reduksjon av institusjonsplasser påvirke dette perspektivet fremover?

På øvrige arbeidsplasser er bekymringene følgende: en nært forestående og betydelig reduksjon av institusjonsplasser vil legge økt belastning på helsetjenester i resten av kommunen, uten at det er lagt en fremtidig plan for dette. Terskelen for å få institusjonsplass har allerede vært økt ved tidligere reduksjon av plasser i kommunen. Vår erfaring for de siste 5 måneder er at det har vært fullt på alle institusjonene i kommunen. Sykehjemmene vil få kapasitetsproblemer. Blir det dobbeltrom? Korridorpasienter? Vil vi få økte kostnader i form av døgnmulkt på sykehus, slik vi leser at våre nabokommuner får allerede nå?

Hjemmetjenestene vil på alle 3 distrikt få økt arbeidsmengde til pasienter som må bo lengre hjemme. Pasienter som krever flere ressurser enn tidligere og vil trenge økt antall tilsyn i døgnet. Vi kan ikke se, at det er tiltenkt noen økning eller styrking av hjemmetjenesten for dette. Legekontoret vil også oppleve økt press på tjenester, da flere hjemmeboende som tidligere ville fått institusjonsplass vil bo hjemme. Da har vi flere eldre hjemmeboende som ikke har heldøgns tilsyn av helsepersonell som raskt kan fange opp endringer i helsetilstand og sette inn tiltak.

Vi vil i fremtiden trenge alle hender i helsevesenet vi har. Vi er redd for at vi mister viktig helsepersonell i denne omstillingsprosessen. Vil noen se seg om etter andre jobber utenfor helsevesenet? Dette har noen ansatte allerede signalisert i prosessen som har vært og fortsatt pågår.

Helsetjenesten tvinges inn i en annen retning i fremtiden, dette ser også vi. Prognosene for 2040, kun 17 år fram i tid, er at 2 av 3 ungdommer må utdanne seg innenfor helse om vi skal ha nok hender til å kunne gi helse og omsorgstjenester på samme måte som i dag. Vi vil tvinges til løsninger for at flere eldre skal kunne bo hjemme. VI mener likevel at et betydelig kutt i institusjonsplasser nå rett før etterkrigskullene kommer, er svært bekymringsfullt. De planlagte kuttene vi gjør nå, vil de være irreversible? Vil de kunne slå tilbake sterkt allerede i nær fremtid økonomisk?

Kommunen mangler en plass i omsorgstrappen mellom institusjonsplass og det å være hjemmeboende med helsetjenester. Det kan se ut til at GBS vil bli videreført som et bofellesskap med heldøgns bemanning. Vi oppfordrer til at SBS også må tas med i betraktningen i denne saken eller videreføres i nåværende form.

Omsorg + kan være med på å skape bærekraftige løsninger for fremtiden. Kanskje kan vi da klare å holde gode tjenester inn i kommende fremtid med eldrebølge og etterkrigskullene, samtidig som en dreier retning i boform og tenker fremtid når det kommer til bærekraftighet. Dette med tanke på antall hender i eldreomsorgen som vi vil mangle og at eldre har et forsvarlig tilbud mellom hjem og sykehjem. Fremtidens helsetjenester er ikke bare de kommunale, spesialisthelsetjenesten skal også ha hender og det vil bli kamp om sykepleiere mellom kommuner og sykehus. Det signaliserte steget inn i fremtidens helsetjeneste for Tjeldsund kommune bør tas i et rolig skritt i stedet for å hoppe et sjumilssteg fremover med 17 nedlagte institusjonsplasser på en gang.

Vi håper på at våre politikere ser det samme som oss. Det vi ser, er at fremtidens helse- og omsorgstjenester i 2040 ikke vil se ut som i dag, men at vi nå får en eldrebølge, som vi er nødt til å planlegge for og ha med i fremtidsperspektivene.