Bussen går til Sortland. I to timer beveger den seg som et skip i mørket. Klokken er omtrent 20.00. Vi ankommer en by i unntakstilstand: stormen er på vei.
Jeg har blitt booket inn på et hotell, uvitende om styggedommen som venter: Entréen ser ut som en bensinstasjon, bare uten reklame og pølser. Det er en fin lobby og morsom butikk med lokale gadgets, som et interiørmagasin på 2010-nivå. Men korridorer og trappehus er som fra en psykologisk utfordrende grøsserfilm. Jeg trår inn heisen og blir blendet av slakterilys og truet av stålvegger.
Så i stedet for ender jeg hos Sortland hotell; det troner over byparken og byen uten å utøve uproporsjonal vold mot det visuelle helhetsinntrykket. Dette hotellet aspirerer til Sortlands egentlige kulturhus: Her er et generøst bibliotek og en kunstsamling på nasjonalt nivå. Et godt miljø mellom mennesker og glimrende service. I samtale med hotelleier Harald Mical Jacobsen skjønner man at den fremste trusselen mot hotellets fremtidsperspektiv er det nye hotellet med bensinstasjonsentré.
Her på Sortland er det robuste men tynne metalltak som står ut fra funkisbygg. Byens kvartalsbebyggelse er et eksempel på god byplanlegging, og hotellet har utsikt over en bypark med musikkpaviljong og vakre trær, nå dekket av snø. Den vil liksom ikke bestemme seg om den skal råtne eller være et idyllisk teppe. I et vakkert hjørne av byen tindrer Nord-Norges mest assorterte lampeforretning med strålende personale.
Herr Nagel, den nysgjerrige besøkende langveisfra hadde likt seg, men blitt forundret over mysteriet om at fine næringslokaler mot gaten står tomme. Kjøpesentrene forklarer saken, disse varmestuelignende lapskausgryter som ingen ba om fra begynnelsen. Men nå er de her. Og de fine funkishusene står ubrukt.
På fergen over Gullesfjorden fra Flesnes til Refsnes tilbys svele i den klassiske fergekafeen over dekk. En gang i tiden, straks før fergenes gullalder, ankom disse majestetiske prammer fra Vestlandet med mannskap og sveleoppskrifter. Opplevelsen av kantineparadis og fordums fergetid varer i 30 minutter. Smaken av vestlandssvele som ble Nord-Norges favorittpannekake sitter ennå i munnen. Jeg ankommer Refsnes, blir hentet i bil og blir overraskende kjørt opp til første og beste gårdsbruk med gårdsutsalg. Etterpå viser det seg de har Hinnøyas herligste kulturost, Vesterålen forvandles til «ostereolen».
Kvæfjord passeres mens stormen herjer. Man vinker til en saueflokk fra Friesland, som faktisk ledes av en langhalset lama fra den sørlige halvkule. I snøfokk à la Norskehavet drysses melis på verdens beste kvæfjordkake.
Så ankommer man den sjarmerende byen Harstad. Byen der sjøhandel møter bygdegründere, hurtigruteturister og vanlige fine mennesker. Vågsfjordens perle som kunne vært nesten like vakker som Ålesund. Nå har romskipene landet. Den arkitektoniske modernismens imperium koloniserer oss.
Darth Vader tar en dystopisk spasertur i et ellers alminnelig nabolag i Nord-Norge «Denne byen er nå imperiets territorium!!!» sier han med den dystre walkietalkie-stemmen sin. Men et øyeblikk gjemmer Vader seg rundt hjørnet av en «Imperial Town Destroyer»: Equinor-bygget. Hvorfor?? Vel … Du skjønner at mester Yoda er på vei for å redde Harstad fra flere mørke romskip. Snart ankommer han zonen. «Beskytte Harstad jeg vil.» Yoda er en modig ridder-frosk. Nevnte ridder Yoda og hans våpendrager prinsessen Leia kommer fra Trondenes historiske senter, byantikvaren og Nordens nye store demokratiske folkebevegelse; Arkitekturopprøret.
Tilbake til voksenspråk og alvoret i situasjonen:
Det siste apolitiske forumet lar seg inspirere av miljøpsykologi og sosiologisk forskning. Typologiske funksjoner er på vei til å bli «in» igjen. En kirke eller et rådhus, en barnehage eller skole, et kulturhus eller bolighus skal ikke se ut som et kjemisk laboratorium eller en stor grå kasse. Det virker som om arkitekter og entreprenører er villige til å lytte.
Men det er ikke bare byggherrer og byplanleggere som skal rådspørres, men også befolkningen. Der finnes sykepleiere og vaktmestere, jurister og politi, frisører og florister, resepsjonister og kokker, lærere, studenter og vanlige folk. Og ingen vil vel mene at ingen av disse ikke skal få være med å forme byen?
Gammelbrygga må vernes og reddes for enhver pris. En epoke i Harstad bys historie er i forfall, intet mindre; og regionens kulturhistorie står på spill. Det er ikke for sent. Hvis nå Gammelbrygga skulle bli revet, da står de sentrale handelskvartalene for tur, som Rikard Kaarbøs gate og Strandgata. Det er her folk trives aller best med å være.
Debatten har gått og fornuftige stemmer har ment at Gammelbrygga kan bli en kulturkafé hvor man kan minnes gamle dager og drømme om framtiden. Tenk så fornuftig!
Fra den før nevnte nabobyen Sortland kan vi låne visjonen om et sameie: Midt i småbyen ligger Kunstnerhuset; nå kalt Gerdas hus, etter Gerda Ellingsen som drev det som fødestue fra 1910. Huset er siden 2021 kunstnerrefugium og galleri, etter at fellessamvirket «La oss eie sammen» med 150 deleiere kjøpte bygningen. Den vedlikeholdes med mye dugnadsinnsats fra deleierne – eller skal vi kalle dem jordmødrene? – som sammen ønsker at huset skal være fødestue for kunst- og kulturopplevelser.
Uten å gå for langt i sammenligning hva gjelder spesifikke bruksfunksjoner, men er noe lignende en framtid som Gammelbrygga kan herme etter? Hvorfor ikke galleri med kunst av regionens fremste billedkunstnere, som Kaare Espolin Johnson, søsknene Harr, Marit Bockelie, Lars Lerin, Roj Friberg, Kåre Kivijärvi og andre gode billedkunstnere, illustratører, fotografer og «samtids-folk».
Hvis det koster noen millioner å kjøpe brygge-huset. Hvis det trengs sponsorer og dugnadsånd. Hva står i veien? En god gjerning er en god gjerning. Av nesten tidløs karakter og varighet.
Lykke til kjære sortlandsravner og harstadværinger! Vi sees snart igjen!
Christopher Rådlund, göteborgare og norsk billedkunstner.
Medlem av Arkitekturopprøret i Norge og Norske Billedkunstnere, red: lektor Linda Lindahl og sanger Sigrid Randers-Pehrson.