Skrevet av: Berit Aas, Harstad

Den siste tiden har eldreomsorgen i Norge fått mye negativ omtale i pressen. Vi har sett og hørt mange skrekkscenarioer på hvordan eldre blir tatt vare på.

Når jeg ser og leser disse historiene er jeg glad jeg bor i Harstad.

I seks år har jeg som pårørende fått erfaring med hjemmesykepleie, Helsehuset og Slottet sykehjem.

På Helsehuset var det også godt å være. Legene der foretok utredning og jeg ble forspurt hvordan jeg så an situasjonen. Etter min oppfatning var sykehjem det eneste fornuftige. Legen var enig og sa at det ble opphold på Helsehuset til det ble ledig sykehjemsplass.

Dagen etter (!) kom telefonen – plass på Slottet. Blir kjørt dit så snart ambulanse er tilgjengelig.

Dette er nå fire år siden. Fortsatt på Slottet, så der har jeg blitt godt kjent med personale og andre beboere som kommer og går. Jeg ser en hektisk hverdag – de fleste beboerne må ha hjelp til det meste. De skal opp om morgenen, noen klarer det ikke selv og må heises ut av senga og over i rullestol. Så er det på badet og kanskje en dusj. Hjelp med påkledning. For å få flere av beboerne «klare for dagen» kreves det ofte to pleiere, og det kan ta sin tid. Så skal senga reies opp og ofte har det «skjedd uhell» så det blir bytte av alt sengetøy. Frokost skal lages dvs. smøre brødskiver til hver enkelt etter beboerens ønsker. Medisiner skal deles ut og ikke minst påses at den enkelte får de i seg. Flere sitter i rullestol, noen bruker rullator – og noen er faktisk sengeliggende og må mates i senga. Og slik går nå tiden. Så er det lunsj, middag og kvelds. Noen har diabetes, noen har laktoseintoleranse eller hva det nå enn måtte være. Passe på at beboerne ikke får i seg noe de ikke skal ha. Lage noe ekstra godt til lunsj i dag, hvem kan spise hva? Man kan nok trygt si at de ansatte ikke får tid å kjede seg på jobb.

På Slottet er de heldige og har «Livsglede elever» fra Seljestad skole. Det er valgfag. Elevene stiller opp på Slottet og går rundt på avdelingene og prater, kanskje har noen med et instrument og spiller litt. Eller det kan være bingo, tillater vær og føre det kan det bli en tur ut. Disse elevene sprer liv og røre i korridorene og avdelingen, og de unge får sett og lært mye om livets siste fase.

Jeg kunne fortalt mye om sommerfester, julefest, snøballkasting, andakter, konserter osv. Men lar det bli med dette.

Men jeg ser jo ikke det som skjer «bak kulissene», sikkert slitne, trøtte ansatte som kanskje føler de ikke har gjort nok. Slit med å få tak i vikarer osv. Men på en eller annen måte får de det til «å gå rundt».

Men litt flere ansatte hadde ikke skadet. Matverter har vært nevnt. For meg høres det genialt ut. Slik vil sykepleiere og helsefagarbeidere få litt bedre tid til det de er utdannet til. Og kanskje kan de da gå hjem litt lettere til sinns. Og matvertene vil kanskje ha tid til å sette seg ned og prate og hjelpe til ved bordet ved behov.

Men som oppsummering kan jeg si at det jeg har lest og sett om negativ norsk eldreomsorg kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i her i Harstad.

Selvsagt er det ikke akkurat drømmen å komme i den situasjonen at man trenger hjelp til det aller meste. Og den som leter, kan sikkert finne noe «å sette fingeren på».

Men skulle den situasjonen komme at jeg trenger hjelp, er jeg glad jeg bor i Harstad, for da føler jeg meg rimelig trygg på at jeg blir tatt vare på, på en omsorgsfull og respektfull måte.