Av: Hanne Medby, plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet v/PPT
Han viste da til at Harstad har færre vedtak om spesialundervisning enn andre, sammenlignbare kommuner, men at vedtakene som gjøres i vår kommune er større og dermed dyrere. Artikkelen viser til at det i gjennomsnitt gis 215 timer pr. vedtak i Harstad, mot 145 timer i sammenlignbare kommuner. Tandy sier videre at målsettinga er at elever med store vedtak (mye spesialundervisning) gjennomsnittlig skal få 34 prosent reduksjon i størrelsen på vedtaket. Samtidig sier han at elevene som har krav på spesialundervisning i dag, fortsatt skal få dette, men at kommunen vil jobbe for å redusere antall nye elever som får vedtak. Han tenker at timeantallet for spesialundervisning på kort sikt vil bli det samme, men at det på lengre sikt skal gå ned, blant annet gjennom en annen organisering.
Hvis artikkelen leses med godvilje, kan det se ut som om skolesjefen ønsker at flere elever skal bli ivaretatt gjennom et godt, raust og ordinært tilpassa opplæringstilbud. Dette definerer jo opplæringsloven som en rettighet for alle elever. Alle elevene i skolen – om de strever med noe eller ei – vil ha godt av å møte et inkluderende miljø der det er gode rammer både for sosial og faglig læring og utvikling. At skolen under pandemien blei beskrevet som en institusjon som også skulle ivareta mange andre faggruppers oppgaver (helse, politi, barnevern) er en annen debatt, men viser at skolen som arena også trenger støtte fra og samarbeid med flere faggrupper dersom det forventes at de skal ivareta flere behov. Likevel er det viktig å understreke at skolens primære oppgave er å bidra til faglig og sosial læring.
Når skolene blir usikre på om eleven har læringsutbytte eller på om de ivaretar elevenes behov godt nok, henviser de til PPT. De aller fleste henvisninger til PPT kommer fra skolene. De kommer som følge av at skolene beskriver utfordringer de ikke kjenner at de kan ivareta uten hjelp til å finne ut av hva eleven trenger. PPT skal hjelpe skolene med å vurdere hvordan elevens behov bør ivaretas – dette beskrives i ei sakkyndig vurdering. Nasjonale føringer har innskjerpa kravet om at elevens stemme skal høres i saker som angår dem. Dette gjelder også når skolen tilrettelegger opplæringstilbud for elever. PPT skal vite hva eleven tenker om egen læring, om trivsel og om hva slags hjelp som passer for dem, og dette skal balanseres opp mot øvrig informasjon i saken før vi konkluderer. Dersom en elev på 7. trinn sier at «jeg lærer best når jeg får konsentrere meg på ei lita gruppe der jeg kan få mer hjelp fra lærer» er det vanskelig å dra dette i tvil, særlig når beskrivelser fra foresatte og skole samt utredningsresultater peker i samme retning. Statsforvalteren har i alle saker som påklages dit, understreka at elevens stemme skal tas på alvor. Det legges også føringer både fra Statsforvalter og spesialisthelsetjenesten knytta til hva som skal inkluderes i et opplæringstilbud for ulike elever.
Elever som trenger tilpassing på grunn av dysleksi, litt ekstra hjelp i matematikk eller hjelp til å få med seg beskjeder/komme gjennom arbeidsoppgavene sine bør i størst mulig grad få dette innafor det ordinære opplæringstilbudet. Dette er saker som sjelden er vanskelige å utrede/kartlegge og det er sjelden utfordrende for skolen å ivareta disse elevene, i alle fall ikke dersom det ordinære tilbudet er raust og romslig nok. Det er ikke alltid tilfelle. Noen elever jobber med andre mål i enkeltfag, for eksempel med mål i matematikk fra 3. trinn mens de går på 7. trinn, fordi de må jobbe i sitt tempo med å bygge forståelse, kompetanse og mestring. Disse elevene har også ifølge opplæringsloven rett til spesialundervisning ut fra avvik i kompetansemål – deres vedtak blir ofte små. Dersom det ordinære opplæringstilbudet er raust nok til å romme normaliteten i å streve i et fag eller to, kunne kanskje flere elever ivaretas her. Det er det ordinære tilbudets mulighet til å ivareta elevens behov som avgjør om dette blir spesialundervisning eller ikke – ikke barnets vansker.
Noen elever har store vedtak. Har du i dagens skole vedtak om spesialundervisning som strekker seg gjennom hele din skolehverdag (i alle fag) vil du i 1. klasse ha et vedtak på 684 årstimer, i 10. klasse 874 årstimer. (Sammenligning av gjennomsnittstall blir dermed ikke så interessant). Som det også står i artikkelen, gjelder dette få elever og terskelen for å få slike vedtak er høy. Ofte er dette elever som jobber med helt andre mål. Et eksempel kan være en elev med store sammensatte vansker (som for eksempel har autisme og psykisk utviklingshemming) som i sitt opplæringstilbud skal øve på sjølhjelpsferdigheter, både praktisk og sosialt. Dermed vil eleven i liten grad treffes av det ordinære tilbudet, avviket til ordinære læreplanmål blir stort og elevens opplæringsbehov annerledes. Uansett hvor eleven går på skole, har eleven rett til tilrettelegging for sine behov. Noen av disse elevene kan – hvis de går på ungdomstrinnet – få hjelp på ressurssenteret. Andre elever (og foresatte) ønsker å være på nærskolen og vil dermed ha omfattende behov for særlig tilrettelegging der. Det har de rett til å velge. Et annet eksempel kan være en elev som vil, men av ulike årsaker ikke klarer, å være på skolen og som må hjelpes tilbake gjennom gradvis tilnærming til skole. Å få dette til krever tette og tilgjengelige relasjoner på skolen som er klare når eleven er klar – dette er krevende arbeid for alle parter (elev, foresatte og skole). Dette er to eksempler på situasjoner som uansett vil kreve omfattende tilrettelegging og neppe kan ivaretas gjennom ei lita justering av det ordinære tilbudet.
Nyutdanna lærere forteller at de har lite berøring med spesialpedagogikk i løpet av utdanninga. Skolen strever med å rekruttere kvalifiserte lærere og har ikke alltid den nødvendige romsligheten til å ivareta ulike behov. For å beholde og rekruttere nyutdanna lærere blir det viktig å la dem høste erfaringer sammen med erfarne pedagoger i et romslig læringsmiljø. De lærerne med spesialpedagogikk i fagkretsen som skolesjefen sier vi har en god del av i Harstad-skolen er vi fortsatt på jakt etter – hvor finnes de? Hvor mange har ønska etterutdanning i dette feltet? Spekteret av utfordringer en lærer forventes å hjelpe elever med i en klasse kan strekke seg fra spesifikke fagvansker eller dysleksi til ulike psykiske lidelser, store generelle lærevansker eller en omfattende fraværsproblematikk. Å ivareta så ulike behov krever tid (til elevene, til samarbeid), rom (til å snakke med og inkludere) og kompetanse. Vi som jobber som pp-rådgivere ser at det er store forventninger til hva skolen skal ivareta av behov. Når ufaglærte settes til å ivareta disse oppgavene, sier det seg sjøl at avstanden mellom det som forventes ivaretatt og det elevene møter blir stor.
Før man går inn for en annerledes organisering eller reduksjon av store vedtak, bør man skaffe seg kunnskap om hvilke elever vi har i skolen i vår kommune og hvilke utfordringer vi skal hjelpe dem med. Vi som er fagpersoner i PPT tenker at det kan være lurt at kommunen undersøker hvem vi skal tilrettelegge opplæring for, før vi bestemmer oss for hvordan tilbudet deres skal organiseres eller eventuelt reduseres. Har de øvrige kommunene som Harstad sammenlignes med samme antall elever med like store og sammensatte diagnoser? Veit vi nok om hvilke grupper som krever mest spesialkompetanse for å bli ivaretatt? Har vi tilgang på fagfolk med denne kompetansen?
Som fagpersoner i PPT syns vi også at det er overraskende at vi gjennom avisen får informasjon om at det arbeides med endringer i utforming av sakkyndige vurderinger (forutsatt at skolesjefen her er sitert riktig). Hva som skal med i ei sakkyndig vurdering er allerede tydelig definert i opplæringsloven.
Vi som er ansatt som pp-rådgivere i PPT heier på et mer inkluderende opplæringstilbud. Vi ønsker at barn og ungdom skal møtes på at de er like forskjellige som oss voksne og at de lærer på ulike måter og med ulike utgangspunkt – både faglig og sosialt. Dersom det ordinære tilbudet er raust nok og grensen for «normalitet» utvides, vil flere ha mulighet til å oppleve mestring og læringsglede fra oppstart av opplæringsløpet (og da har vi ikke engang nevnt barnehagene i dette innlegget). Vi tror at dette vil spare mye i et større samfunnsregnskap der en ikke bare teller penger. Så vil det alltid være elever som trenger mer omfattende hjelp enn det et ordinært tilbud kan ivareta – de har samme rettigheter til å møte et tilpassa opplæringstilbud (også på sin nærskole) som alle andre elever. Får de det, vil også det samfunnsmessige regnskapet i slike saker gå opp. Er det dette skolesjefen vil, har vi grunnlag for dialog. Dialogen bør imidlertid baseres på kunnskap om hvilke elever vi skal ivareta og hvilken kompetanse de som skal ivareta dem har.