Skrevet av: Aase Johanne Aune

«Læring» kaller Harstad kommune det når vi varsler om kritikkverdige forhold. Min tid som varsler fra tidlig totusentall har lært meg: Makten beskytter seg selv med juridisk språk. «Vi kommenterer ikke enkeltsaker, vi har sammenlignbare kommuner, i gang med et forskningsprosjekt, konsulenter ser på saken.» Bla bla bla.

Ordfører med sin juridiske selvsikkerhet og pratekompetanse feier opposisjonen av banen, med politisk flertall i ryggen. Skryter tidvis av regnskap med overskudd, og evinnelige «laksepænga». Bortsett fra når det kommer til eldreomsorg.

Utvikling er på agendaen når eliten går gatelangs med komiteen som skal kåre attraktivitet og vinne pris. Så vidt jeg vet, var de ikke innom en eneste bakgate der resten av byen byr på sin avmakt.

Ansatte ved administrasjonen har dårlig utsikt fra kontoret. De har så mange tall å trikse med at de neppe kommer seg fri fra matematikken. Koordinerer oss så splittende sykt at vi ikke vet vår arme råd for vår arme far og mor. Hvor henter de inspirasjonen fra til alle avslag? Fra et system som skiller strengt mellom nyttig og unyttig? Frisk er lik inntekt, syk er lik utgift.

Vi har lært at Festspillene gir oss tro på åndelig, kulturell kraft. Vi skjønner at det er spill for galleriet i juni, glemt i august. Alvoret i samtaler om grunnleggende spørsmål fordufter når barn trenger barnehageplass, når en Bjørn mister sin styrke, når en Jan blir reimet fast i det hjelp og trygghet skulle komme. Vi har lært at styringen er overlatt til et system med Økonomi som øverste gud. Prioriteringer gjøres hinsides menneskelige hensyn.

Sentimentalitet hjelper ikke. Jeg spør med mitt intellekt og min innlevelse: Hvor vil du Harstad kommune; De tusen gleders by? Har du evne til å forstå tusen sorger fra de utstøtte som taper kampen om kronene som behøves for å få Brukerstyrt Personlig Assistent? Hører du klagen fra mennesker uten «nytteverdi» i ditt verdisystem? Alle disse som har utvidet kompetanse i smertelig livserfaring?

Nylig hørte jeg en teolog finne opp ordet «erfarings-resistent». Om mennesker og systemer som har lukket sitt livssyn med bokstaver og tall. Som nekter å la seg bevege av faktiske erfaringer. Er Harstad kommune blitt erfarings-resistent? Så stødig at det ikke nytter å beskrive livet i en bakgate? Vi som ser og hører er ikke fortrolige med å settes på kartet med en gyllen overflate.

Jeg er glad i byen. Jeg søker ikke sentimentalt tilbake til svunne tider, men jeg ber om et samfunn der livet ikke blir redusert til et tall med desimal. Veistandard, gatelys og kulturtilbud betyr mye. Men mest av alt; mennesker! Barn, unge, voksne, gamle. Harstadpakken bør inneholde mer enn asfalt og strakeste veien til kjøpesenter.

I programmet «Vår historie-vår sang» på NRK, om de svartes kamp for rettferdighet, sier presten: «Folk forstår at det er noe galt med en religion (jeg tilføyer-en politikk) som ikke har noe å si om den virkeligheten som de undertrykte opplever.»

Politikere med ordfører i spissen kan gå så mye gatelangs de vil og vise fasader. Om de ikke tar veien innom bakgater, blir det som Ernest Hemingway sier: «Man kan ikke skildre livet uten å ta med det vonde og stygge i tillegg til det vakre. Hvis alt er bare vakkert, tror man ikke på det.»

Forstår du hva du forvalter, Harstad kommune?

«Læring» kalte Harstad kommune det da min varslingssak kom i mediene i 2009, om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. «Læring» kalte de det da far døde i 2011 under kritikkverdige forhold. «Læring» har Harstad kommune satt som overskrift over flere skandaler i ettertid. Hvordan forstå hva Harstad kommune mener med læring? Har Harstad kommune lærevansker?